Kjære kolleger

I et lite land, fylt av melk og honning, burde det være mulig å realisere et sterkt offentlig helsevesen slik at framveksten av et privat tilbud skulle synes overflødig. Det har vært og er politisk enighet om at det offentlige skal sørge for at alle får den helsehjelpen de ­trenger – når de trenger det. Det vil si at innbyggerne for sine skattepenger skal være sikret god behandling på et «state of the art»- nivå; det skal ikke være nødvendig å søke hjelp utenfor systemet eller i utlandet. I det siste til­- fellet skal nemlig også de med sjeldne diagnoser få et adekvat behandlingstilbud ved at spesialisthelsetjenesten har kunnskap om og internasjonale samarbeidspartnere når grunnlaget for et eget tilbud i Norge er for tynt.

Likevel er det et faktum at nå mer enn 500 000 nordmenn har skaffet seg ekstra helseforsikring gjennom etter hvert 6-7 aktører i helseforsikringsbransjen. Det vokser fram stadig flere private klinikker og større kjeder som allerede er, og ganske sikkert kommer til å bli «signifikante» aktører i det totale norske helsemarkedet. Det ­offentlige «outsourcer» selv oppgaver til private aktører og politikerne gir pasienter rettigheter (pengene følger pasienten, fristbrudd) som gir vind i de samme seil – enkelte parti oppfordrer til samarbeid og overføring av enkelte tjenester til det private. Vi har derfor allerede et todelt helsevesen – og det er nå mer et spørsmål om hvordan dette påvirker helsetilbudet til den enkelte: Vil man få bedre behandling raskere, om man har god økonomi – eller betyr det kanskje bare at det tjener alle at noen kjøper seg ut av én kø og gir plass for andre, om man forutsetter at kvaliteten er like god i begge deler av tjenesten? Det har vært et avgjørende prinsipp at når det komme til helse, er vi alle like i Velferdsstaten.

Det private er å vei opp, og det ­offent- lige på vei ned – det er et dårlig ugangs- punkt for alle som ønsker å holde fast ved at en forsvarlig og likeverdig helsetjeneste skal være en ­offentlig oppgave. Det offentlige sparket ben på seg selv da Foretakmodellen ble innført og en bedriftsmodell ble tredd nedover et system som likevel ikke fritt kan drive butikk. Vi er bare delvis et verksted som kan trimme produksjonslinjene når en trenger bedre kostnadseffektivitet – vi har for mange forstyrrende ukjente faktorer – som forsk­ning, utdanning, vaktberedskap og ikke planlagt virksomhet til at dette kan bli noe annet enn et bedriftsøkonomisk misfoster.

Mange nok aksepterer dog modellen og over de siste 10-15 årene kommer budsjettet bare mer i sentrum, ettersom man stadig mer insisterer på å tvinge modellen på systemet. Det er riktig at man har i økende grad fått «budsjett kontroll» flere steder, noe som da tas til inntekt for at man er på riktig vei. Budsjettet er den farligste surrogatparameteren, fordi den lammer virksomheten på flere måter. Først ved at røde tall direkte stopper nødvendige investeringer i utstyr år for år; ledelsen viser til tallene og aksepterer å utsette anskaffelse av nytt utstyr eller erstatte utrangert som direkte medfører svekket pasientsikkerhet og dårligere kvalitet. For det andre har budsjettfokuset fremelsket en byråkratisering av fag­utvikingen ved at stadig nye instanser opprettes som skal evaluere at nye metoder ikke bare er bra for pasienten, men også økonomisk forsvarlig. Dette kan være riktig, men når man uttaler: «Det er et mål at ingen ny metode skal innføres ved foretaket uten godkjenning av Senter for metodeevaluering», skjønner vi at vi sykler med bremsene på inn i framtiden!

Det er ikke bra i en tid da den medisinske utviklingen skyter fart og synes mer å følge en eksponesialfunksjon og det kun egentlig er ekspertisen mer enn noen gang som kan uttale seg om veivalg og ikke en «sentralkomité» med 6 eller 12 mnd saksgang. I fore­taket koster man på seg å signalisere at «det holder ikke at du mener dette er den beste behandlingen for pasienten» – og følge opp med avslag på søknad om støtte til behandling i utlandet. Hva er egentlig vitsen med å uttale seg som «ekspert» lenger? Det man får etter hvert er et resignert korps av «behandlere» som gjør det de blir bedt om – og går hjem kl 16. Allerede har man altså blitt møtt med det fra HR – legene skulle lære seg respekt for arbeidstiden i vårt foretak; de skal gå hjem ved ­arbeidstidens slutt!

Det kan kanskje skje at det offentlige blir stedet for «godt nok medisin» og det private sørger for at de som skaffer seg tilleggsforsikring får «cutting edge» medisin. De private begynner allerede å drenere til utlandet for sofisti­kerte pakkebehandlinger for enkelte diagnoser. De driver faktisk butikk og kan drive forretningsmessig – vi leker butikk, bygger byråkrati og må se på at fag viker for økonomi som styrende parameter. Hvorfor skaper vi oss selv et slikt utgangspunkt? •