Lederrefleksjoner

– En helsetjeneste der graset fortsetter å være like grønt for æille

Helt siden studietiden har jeg vært stolt av å være en del av den offentlige norske ­helsetjenesten. Jeg har frydet meg over å kunne fortelle amerikanske onkologikolleger om hvordan «Jørgen Hattemaker» og «Kong Salomo» sitter side om side på venterommet på Kreftsenteret på Ullevål.

Av Administrerende direktør Tone Ikdahl, Lovisenberg Diakonale sykehus

«Norge tilbyr alle innbyggere den beste kreftbehandling,» har jeg kunnet slå fast. Jeg husker en eldre brystkreft­pasient fra Gamlebyen, en dame med dårlig råd fra en bygård som ikke fikk vannklosett før omkring 1970. Hun spurte om det virkelig var sant at sykehuset hadde råd til å gi henne mer kreftbehandling? Det kjentes fint å kunne forsikre henne om at selvsagt hadde vi det!

Mye har endret seg siden redaksjonen i Overlegen (Arild Egge og Arne Refsum) og jeg gikk ut av doktorskolen i 1988. Vi har opplevd medisinske og tekno­logiske gjennombrudd som gjør det tidligere medisinsk umulige mulig. Men nyvinningene koster, og kostnad­ene stiger raskere enn inntektene i den offentlig finansierte helsetjenesten. Samtidig møter pasientene, som nå heter brukere og har fått formaliserte rettigheter, helsetjenesten med høyere forventninger enn tidligere. Til sammen setter dette den nasjonale målsettingen om å gi gode og like­verdige helsetjenester til alle som ­t­renger det, når de trenger det, under press.

I internasjonal sammenheng regnes fortsatt norsk helsevesen for å være blant de beste i verden. The Lancet publiserte nylig en artikkel der Norge ble rangert som nummer fem av 195 land når det gjelder tilgjengelighet og kvalitet på helsetjenestene (1). Bare Andorra, Island, Sveits og Sverige lå høyere på listen. God ranking til tross, er det ting som kan tyde på at befolkningen ikke er like overbevist om kvaliteten og tilgjengeligheten på tjenestene våre som tidligere. I sommer viste spørreundersøkelsen «Helsepolitisk barometer» at seks av ti nordmenn mente at personlig økonomi har betydning for kvaliteten på behandlingen i det offentlige helsevesenet. Bare litt over en tredjedel var sikre på at de ville få behandling med de beste medisinene dersom de skulle få kreft. Videre har antall nordmenn med privat helseforsikring steget fra 50 000 i 2004 til over 500 000 i 2017. De fleste av disse er forsikret gjennom kollektive ordninger på arbeidsplassen. Det gir grunn til bekymring dersom befolkningen ikke lenger føler seg trygge på at de vil få nødvendig helsehjelp dersom de blir alvorlig syke.

I valgkampen har det vært satt søkelys på nettopp den økende etterspørselen etter private helseforsikringer og på utfordringer knyttet til tilgjengeligheten på nye, kostbare medikamenter. Det har blitt spurt om vi er på vei mot et todelt helsevesen. Jeg tror de fleste av oss er av den oppfatning at vi alle­rede er der. Det viktige på nåværende tidspunkt er hvordan et todelt norsk helsevesen vil utvikle seg videre, og i hvilken grad vi som er fagfolk og ledere kan være med på å påvirke denne ­utviklingen i en gunstig retning.

«Fagfolk og ledere må samarbeide om å opprettholde og videreutvikle et sunt og sterkt offentlig tilbud med målsetting om at tilbudet, eller graset om du vil, fortsatt skal være like grønt for alle»

Hvilken utvikling er det vi er redd for? På den andre siden av Atlanteren har vi sett resultatet av et i helsesystem der pasienter som kan vise fram «gullkort» ved innsjekking i sykehuset blir oppgradert til bedre service og mer omfattende utredning og behandling enn pasienter på «økonomiklasse». Men mest behandling betyr ikke nødvendigvis best behandling, og i et ­helsesystem som det amerikanske der penger utgjør en viktig driver, øker faren for overbehandling. USA bruker en større andel av sitt brutto nasjonalprodukt til helse enn noe annet land (17 % mot Norges 10 %). Også dersom en bare vurderer den statlige delen av regningen bruker USA mer på helse per innbygger enn resten av verden. Det er et tankekors at USA til tross for dette har 33 millioner fattige uten helse­- forsikring som bare har rett til et ­minimum av behandling dersom de blir akutt eller alvorlig syke.

Det gir grunn til bekymring dersom fremveksten av en todelt helsetjeneste i Norge fører til overbehandling, økte kostnader og større forskjeller i helsetilbudet. Så langt har imidlertid ikke det kommersielle helsetilbudet vi har sett i Norge gitt grunn til å tro at vi er på vei mot amerikanske tilstander. De private kommersielle sykehusene her til lands har i stor grad bygget opp sitt tilbud rundt elektiv behandling av ikke veldig kompliserte tilstander, finansiert av det offentlige etter anbudsrunder. På mange måter fungerer det kommersielle helsetilbudet som et supplement til det offentlige. Det ville imidlertid være grunn til bekymring dersom så mye av fellesskapets ressurser går til å kjøpe kommersielle helsetjenester at det blir merkbart mindre igjen til de offentlige sykehusene. Offentlig helsetjeneste bærer ansvaret for viktige funksjoner som akuttberedskap og behandling av pasienter med diffuse, kroniske og sammensatte tilstander, og har også ansvaret for å utvikle medisinen videre gjennom forskning og utdanning av fremtidens helsear­beidere. Disse viktige kjerneoppgavene må prioriteres.

Stigende kostnader knyttet til nye behandlingsmuligheter fører til et økende gap mellom faglige ambisjonsnivå og sykehusenes økonomiske rammer. Følgen av dette er at den offentlig finansierte helsetjenesten ikke alltid kan fortsette å tilby alt til alle. Sam­funnets ressurser må brukes der de gjør mest nytte for seg. En del helse­tjenester kan eller bør ikke dekkes av fellesskapet. Vi blir nødt til å lære oss å prioritere.

Helseøkonomen David Cutler fra Harvard, en av Obamas rådgivere, har uttalt at selv om myndigheter, helseforsikringsselskap og sykehus må forholde seg til at ressursene er knappe, bør den enkelte lege ikke settes i en situasjon der han eller hun må avslå behandling av enkeltpasienter av ­økonomiske grunner. Kloke ord. Den offentlig finansierte helsetjenesten bør organisere seg slik at beslutningene blir mest mulig like og basert på ­systematisk gjennomgang av effekt og kostnad. Systemet med beslutningsforum og underliggende instanser ble opprettet som et forsøk på å redusere forskjellsbehandling og todeling. Vi bør slutte opp om dette.

Hva vet vi om det fremtidige helsetilbudet for «Kong Salomo» og «Jørgen Hattemaker»? Det grunn til å forvente at vi vil gå mot en tydeligere todeling av helsevesenet også i Norge. Fagfolk og ledere må samarbeide om å opprettholde og videreutvikle et sunt og sterkt offentlig tilbud med målsetting om at tilbudet, eller graset om du vil, fortsatt skal være like grønt for alle. •