Fastlegene viktige for spesialisthelsetjenesten

Det var litt tilfeldig at jeg endte opp som indremedisiner og kardiolog, og ikke som fastlege. Slik tenker jeg det sikkert har vært for flere av dere som i dag sitter som overleger i spesialisthelsetjenesten. Vi har også alle hatt god grunn til å være stolt over kvaliteten til fastlegene i Norge og rekrutteringen har vært jevnt god. Vi i spesialisthelsetjenesten har hatt stor glede av den innsatsen de gjør for å sikre pasientene og befolkningen en helsetjeneste på rett nivå.

Derfor er det bekymringsfullt at det nå har skjedd en endring hvor det meldes om dårlig rekruttering, vanskeligere arbeidsforhold og en uttalt frustrasjon over samhandlingen med spesialisthelsetjenesten og andre offentlige aktører. Selvfølgelig er bildet langt mer differensiert, men vi er nødt å diskutere hvordan vi som samfunn og spesialisthelsetjeneste kan bidra til å bedre forholdene til beste for en fortsatt sterk fastlegeordning i landet. Så må vi alle passe på at oppmerksomheten ikke bare blir på utfordringene som skal løses, men også på alt det positive rundt det å være fastlege.

Nylig inviterte de administrerende direktørene i RHFene Norsk forening for allmennmedisin (NFA) og KS til et møte for å ha en dialog om hvordan vi kan styrke den faglige samhandlingen mellom fastleger og sykehus. Presi­denten i Legeforeningen, Marit ­Hermansen, deltok også.

En faggruppe i NFA utarbeidet våren 2018 et samhandlingsdokument for hvordan det faglige samarbeidet kan styrkes. Her omtales blant annet hvordan henvisninger bør utformes og sendes, hvordan epikrisen bør ut­formes for å sikre riktig oppfølging, hvordan sykehuset bør bidra til at pasienten får time på fastlegekontoret hvis rask oppfølging er nødvendig, rutiner for reseptoppfølging, blodprøver og sykemelding, men også samarbeid rundt kompliserte, sammensatte ­lidelser og gjensidig tilgjengelighet per telefon.

Det kom klart fram i møtet at det finnes mange gode eksempler på godt faglig samarbeid mellom fastlegene og sykehusene. Derfor er det viktig med at de gode eksemplene blir kjent og brukt i andre deler av landet. Samtidig er det viktig at kommunene er en del av dette samarbeidet selv om enkelte forhold kan avklares mellom sykehus og fast­leger. Fastlegene har klart uttrykt et ønske om et større engasjement fra kommunene for å ta et faglig leder­ansvar. Igjen er det selvfølgelig eks­empler på at dette allerede skjer i noen kommuner.

Fastlegene er opptatt av at sam­arbeidet er forankret i møteplasser hvor for eksempel overføring av nye behandlings- og kontrolloppgaver fra sykehus til fastleger drøftes i en likeverdig dialog, og at større endringer må forankres i formelle samhandlingsfora mellom sykehus og kommuner. Jeg tror vi alle kan være enige om at vi trenger å sikre et godt samarbeid mellom fastleger, kommunene og sykehusene.

«Årsakene til at ansatte i både sykehusene og i kommunen opplever press på tjenestene er sammensatte, men utfordringsbildet er felles»
Stig Slørdahl

Konklusjonen fra de administrerende direktørene var at fagdirektørene i RHFene følger opp denne dialogen videre- både nasjonalt og regionalt. Noen av de forholdene som kom fram bør kunne stadfestes å være felles for alle regioner, mens de fleste forholdene må tilpasses lokale forhold. Legeforen­ingen har også startet et arbeid for hvordan samhandlingsdokumentet fra NFA kan brukes som et innspill fra hele organisasjonen.

Samtidig som vi ser på den faglige samhandlingen mellom fastlegene og sykehusene, bør også overlegene i spesialisthelsetjenesten delta i diskusjonen om hvordan vi kan styrke fast­legeordningen og hvilke endringer som bør gjøres som følge av samfunnsutviklingen med blant annet nye utfordringer i spesialisthelsetjenesten. En kortvarig endring som kan bidra til bedre rekruttering tror jeg er at flere kan arbeide med fast lønn og være ansatt i kommunene, men sannsynligvis må vi som nevnt gjøre større endringer i fortsettelsen.

Erfaringer etter seks år med Samhandlingsreformen viser at det fremdeles er behov for bedre koordinering av helsehjelpen mellom de som skal yte den. Fagutviklingen og bedre bruk av teknologi vil utfordre måten vi arbeider og samhandler på i dag. Dette skjer ikke uten at vi agerer mer som en helhetlig helsetjeneste. Årsakene til at ansatte i både sykehusene og i kommunen opplever press på tjenestene er sammensatte, men utfordringsbildet er felles. Initiativet fra de administrerende direktørene er et skritt i retningen av økt samarbeid der hvor pasientenes helsetjeneste skapes – i møte med pasienten og i samhandlingen mellom helsearbeiderne.

Vi ser i andre land at spesialisthelsetjenesten flytter mer aktivitet ut av sykehusene for å ha tettere samhandling med primærhelsetjenesten, men også fordi det er et mål å unngå inn­leggelser for å sikre en bærekraftig helsetjeneste. Mer spesialisthelsetjen­este utført i kommunene vil trenge et mye tettere samarbeid mellom fast­leger, kommuner og sykehus. Det vil gi økt tverrfaglig samhandling mellom ulike yrkesgrupper, og sannsynligvis endrede oppgaver for fastlegene. Det betyr ikke at fastlegene blir mindre viktige i helsetjenesten, men oppgave­endringene vil gjenspeile de store endringene dere har opplevd de siste årene med mer poliklinikk og dagbehandling, og langt flere tverrfaglige team rundt pasientgrupper.

Fastlegene er viktige for spesialisthelsetjenesten. Vi skal overfor pasienter og befolkningen ikke bare snakke om hvor viktige fastlegene er, men også gå i en likeverdig dialog for å sikre enda bedre faglig samhandling. I første omgang er det å sikre rekruttering og gode arbeidsforhold, men på lengre sikt må vi diskutere hvordan vi utvikler fastlege­- ordningen videre.