Løgn, forbannet løgn, og framskrivninger

Våre preferanser, vår virkelighetsforståelse, og våre oppfatninger om framtiden formes i et mangfold av store og små impulser som ikke kan la seg dechiffrere fullt ut. Men enkelte overordnede – og kollektive forestillinger om hvordan verden ser ut og ­henger sammen, formes i prosesser som kan la seg påvirke.

Når utfallet av disse prosessene har avgjørende betydning for de påfølgende interessekampene og endelig samfunnsutvikling og maktfordeling, vil politikken trenge seg på. Fordekt eller åpenlyst.

De senere interessekonfliktene er åpenbart av politisk art; skal vi ruste opp eller ned, skal skattenivået opp eller ned. Men bakenforliggende forståelseshorisont kan altså være formet av politiske krefter, selv om dette ikke ligger like tydelig i dagen; er trusselbildet mot nasjonen synkende eller økende? Og har vi et særlig høyt eller lavt skattenivå sammenlignet med konkurrentene våre? Fester forestillingen om høyt trusselnivå eller særlig høyt skattenivå seg, vil kampen langt på vei være avgjort, til fordel for økte bevilgninger til forsvar og reduserte skatter.

Tilsynelatende nøytrale fagbaserte utredninger, fakta frembrakt og fremstilt av eksperter, danner de mest grunnleggende premissene for samfunnsdebatten. Selv om en politisk agenda ikke ligger i dagen, vil likevel virkningshistorien til premissene som dannes kunne være formidabel. Produktivitetskommisjonens rapport NOU 2016:3 er et egnet eksempel. I arbeidet valgte kommisjonen en avgjørende forutsetning, at offentlige tjenester skulle styrkes med 1 prosent årlig, forklart med behov for kvalitetsheving. Dette alternativet ble definert som referansebanen. Én prosent framført i 45 år – med renters rente – og det viste seg å bli problematisk å finansiere velferden. Ekspertutvalget varslet over 60 prosent skatt i framtiden, og fikk topp-oppslag i en rekke aviser.1

Skatteskremselet fra Produktivitetskommisjonen har senere inngått i politiske framstøt for å bygge ned offentlige tjenester. 2 Det gis en framstilling av at vi uansett ikke vil kunne klare å skattefinansiere dagens velferdsnivå framover. Men resonnementet bygger på en sviktende premiss. Det er ikke dagens velferdsnivå vi ville slite med å finansiere, men et annet. Hvis ressursene avsatt til offentlige tjenester øker med en prosent årlig (per innbygger) vil den samlede ressursinn­satsen til offentlige tjenester øke med nærmere 60 prosent i løpet av 45 år.

Framskrivninger er ikke annet enn framføring av et sett med forutsetninger. De fleste av oss legger vel til grunn at eksperter og forskere velger mest mulig korrekte forutsetninger, og vi aksepterer konklusjonene uten å granske regnestykket nærmer. Men velges en forutsetning om at offentlige tjenester skal styrkes med en prosent i året blir framtiden umulig. Velges i stedet å fram­føring av dagens nivå går det helt fint. Valg av forutsetning styrer utfallet, og bidrar endelig sterkt til å forme våre oppfatninger om framtiden og det politiske «mulighetsrommet».

I det politiske mulighetsrommet som blant annet Produktivitetskommisjonen har frambragt skal sykehus og regioner se inn i framtiden med sine utviklings­planer. Og når vi trer inn på saksfelt vi kjenner ser vi raskt at valgene som ligger til grunn for fremføringene er nettopp valg. For hvor mye mer effektiv pasientbehandling kan teknologiske nyvinninger gi oss? Kan Ipad erstatte polikliniske ­konsultasjoner? Men vel neppe kirurgiske inngrep? Er det hensiktsmessig å planlegge med at liggetiden i norske sykehus skal videre nedover? Er det rimelig å tro at kommunen kan ta over enda flere oppgaver fra sykehusene, og i hvilket monn? Mange ansatte i sykehus vil vel mene at vi nærmer oss en grense for rasjonalisering av sykehustjenester, og vil stille seg tvilende til forutsetningene som velges for framtiden. Sykehusenes utvikling følger ikke et determinert spor som ekspertene i Sykehusbygg og annen ­administrasjon alene kan vitne om. Og er det de som egentlig er ekspertene?

Det går en linje fra Produktivitetskommisjonens mørke framtidsvyer til utviklingsplanenes optimistiske tiltak, som berettiger ytterligere nedbygging av sykehusene. I begge prosessene er det «ekspertene» som styrer, og det er deres vitnemål om hva som er riktige forutsetninger som bestemmer utfalle.

Det finnes tre type vitner påstod Thomas Henry Huxley i 1885; løgnere, forbannede løgnere og eksperter. Noen år senere omtalte Mark Twain løgn, forbannet løgn og statistikk. Erkjennelsene har ikke gått ut på dato. Men framskrivninger kan tilføyes.