Revidert legeed
Dette er et helt nytt ledd i den siste versjonen av den internasjonale legeeden som kom i 2017. Det var kanskje nødvendig med denne presiseringen – som yrkesgruppe har vi lange tradisjoner for en u-helseadferd må man vel kunne si.
«Jeg vil ivareta min egen helse, mitt velvære og mine evner for å kunne gi omsorg av den høyeste standard»
Av Arild Egge, redaktør
Dedikasjon til faget, hjelperrollens altruistiske fordring, faglige ambisjoner, ønsket om å være med å utvikle faget – gjør jobben altoppslukende. Arbeidsoppgavene er mange – å jobbe med mennesker som er avhengig av at vi hele tiden yter vårt beste, er krevende – å begrense seg er faktisk vanskelig og arbeidsdagene blir lange. Et arbeidsliv som dette kan gjøre at en glemmer seg selv og ikke er oppmerksom på sine egne helsemessige begrensinger – før en møter dem.
Uten egentlig å være syk, kan en nok også være suboptimalt fungerende: Mindre skjerpet etter en vakt, når arbeidsuker flyter i hverandre på grunn av helgevakter, og under presset fra uforenlige fordringer med manglende styring over egen arbeidsdag. Frustrasjon kan følge av dette og en negativ spiral utvikler seg – engasjement og overskudd til å yte sitt beste for sine pasienter forvitrer.
En skal være «fit» for å fylle legerollen – en skal ikke bare være våken og tilstede. En må være fokusert og ønske å gå den ekstra mila – for sine pasienter i den sammenhengen en står. Til sist skal en selvsagt ha det nødvendige overskudd til å følge fagutviklingen. Den samme eden forplikter en til det.
Det må være grunn til å anta at vi i kraft av vår kompetanse i stor grad selv lever etter de helseråd vi prediker for våre pasienter. Likevel er vi sikkert både selektive og inkonsekvente i forhold til hva vi følger – og derfor ikke nødvendigvis veldig mye bedre enn våre medborgere. Herunder har jeg både kosthold, nytelsesmidler og fysisk fostring i tankene.
Vår arbeidskultur har lang tradisjon for å kreve at «man står distansen ut». Vårt fokus har vært og er, å gjøre alt hva vi kan for våre pasienter – det mest opplagte er da ikke å gå hjem før jobben er gjort. Det skal sies at mye har endret seg de senere år, men oppgavene er blitt flere og vi har fortsatt vide unntak fra Arbeidsmiljøloven som gjelder for nesten alle andre arbeidstakere.
Legeeden regulerer vårt forhold til de vi skal tjene, pasientene. Har da dette leddet – som fokuserer på legens eget velvære – noen logisk plass i denne sammenhengen?
Svaret er ja, siden det begrunnes i pasientens rett til å få den beste vurdering og behandling. De senere år har undersøkelser vist at det begås feil som følge av legens egen helsetilstand – enten det er tretthet etter vakt eller andre helseproblemer som svekker utøvelsen av yrket. Leger har et svært lavt sykefravær – vårt problem er kanskje et for høyt sykenærvær. Piloter, brannmenn, togførere følger obligatoriske helsesjekker og har lave pensjonsaldre; leger har intet desslike – vi passer på oss selv og antagelig er vi svært dårlige diagnostikere når det kommer til egen helse.
Plikten til å ta vare på sin egen helse er derfor et fornuftig tillegg – først og fremst til pasientens beste, men også legens!
