«Bøllete bakvakter» – bedre arbeidsmiljø gir en bedre helsetjeneste

I vinter sendte tillitsvalgt Per-Kristian Jensen ved UNN ut en fellesmail til alle overlegene ved sykehuset. Bakgrunnen var en episode der en fersk LIS skal ha blitt tøft behandlet av en overlege med bakvakt. Jensens beskjed var tydelig: Man kan ikke fortsette å oppføre seg slik.

Innlegget ble publisert i sin helhet på yngreleger.no og spredd videre på sosiale medier. Diskusjonen om hvordan man behandler hverandre på jobb har rast siden.

Vi utfordret Arne Refsum, tidligere leder av Overlegeforeningen, og Eivind Valestrand, tidligere leder av Norsk medisinerstudentforening, til å diskutere hvordan man skal jobbe for å sikre et godt arbeidsmiljø. Begge begynner med å slå fast at slike episoder er ­uakseptable.

– Jeg tror de aller fleste jobber aktivt, både med seg selv og andre, for å unngå at slike ting skjer. Samtidig er det nok ingen steder som greier å unngå denne type hendelser i sin helhet. ­Derfor er det helt avgjørende at man har gode rutiner, slik at man kan snakke ut om hendelsen og jobbe seg gjennom den. Det handler om å ha en god kultur for åpenhet og jobbe med måten vi gir hverandre tilbakemeldinger på, sier Valestrand.

Handler om forventningsavklaring

Refsum mener at forventningsavklar­ing er et sentralt nøkkelord. Spesielt når man snakker om forholdet og ­samspillet mellom nye og erfarne leger.

– Når vi snakker om de som noen kaller GGG, altså gretne gamle gubber, så eksisterer det nok svært ulike forestillinger om hva en LIS skal og ikke skal kunne. Dette kan selvsagt lede til frustrasjon for begge parter. Det er store individuelle forskjeller på både overleger og LISer, så det er helt avgjør­ende at man har mulighet til å avklare hvor listen for både ledelse og forventet kunnskapsnivå skal ligge.

Både Valestrand og Refsum mener at situasjoner som forlater en LIS i dyp fortvilelse er i den ekstreme enden av skalaen. De sier at mye kan og må gjøres for å forebygge uønskede hendelser og for å bygge et klima for gode diskusjoner.

– Målet er en arbeidshverdag som er preget av respekt og trygghet. Gjør vi kulturen bedre, så gjør vi hverandre bedre. Vi overleger må gå foran, sier Refsum.

Uoppnåelige standarder

Media og populærkultur har gjennom tidene ført til et idealisert bilde av legestanden. For mange yngre leger kan dette bildet bli et fjell som er vanskelig å bestige.

– I tillegg kan nok vi erfarne leger være med på å bygge opp under forestillingen om ideallegen, som har en nærmest evig tilstedeværelse på jobb, enorm dedikasjon, høy effektivitet og høy faglig standard. Det er klart det er vanskelig for unge leger å levere på alt dette fra dag én, forteller Refsum.

– Vi må heller ikke lukke øynene for at vi har en prestasjonskultur, som kan gjøre det vanskelig å innrømme feil. For å bli selvstendige, må vi unge leger få og ta ansvar. Ikke minst må vi lære å håndtere det ansvaret, på godt og vondt. Jobber man i en kultur der en går i forsvarsposisjon, så blir det veldig vanskelig å lære, sier Valestrand.

Valestrand legger til at mange unge leger, rett ut av medisinstudiet, kan oppleve arbeidshverdagen i sykehuset som et sjokk. Han mener stresset som følger med kan gjøre at man blir sårbar, og potensielt dårligere til å gi tilbakemelding.

– Mange møter et tidspress de ikke er forberedt på, og da er det viktig at de opplever trygghet. Vi skulle nok hatt på plass bedre kollegiale støttefunksjoner. Det handler om stressmestring, altså finne riktige metoder å håndtere stresset på. En måte, som også er en viktig rette- snor for læring, er å finne tid til å anerkjenne hverandre for jobben man gjør.

Refsum sier at alle trenger å få genuin anerkjennelse for jobben de gjør, ­inkludert mange av hans overlege­kolleger i lederstillinger.

– Mange ledere, uansett nivå, føler seg ofte alene i jobben. Ledere trenger å få tilbakemeldinger på innsatsen de gjør, og anerkjennelse for det som fungerer. Man skal selvsagt ikke stoppe opp i akutte situasjoner og begynne å rose hverandre, men det er viktig at man forsøker å finne anledning til å snakke sammen om det som går bra.

Tid er en utfordring

Effektiviseringskrav og stadig strammere budsjetter gjør at trykket i ­sykehuset blir stadig større. Valestrand mener at kampen for å holde hodet over vann har konsekvenser for ­arbeidsmiljøet.

– Når tidspresset blir for stort, er det også større risiko for at man føler at man ikke har kontroll på alle oppgavene man skal håndtere. Da er det veldig lett å bli teknisk og fokusert på oppgavene for å få hodet over vann igjen. Samtidig risikerer man at fokuset glir vekk fra det medmenneskelige, det empatiske. Det brenner mer å få skrevet det notatet, enn å anerkjenne hverandres innsats.

Refsum kjenner seg godt igjen i ­beskrivelsen.

– Det gjør at mange av de uformelle treffpunktene blir borte, og dermed mye av den kontinuerlige veiledningen og den uformelle kommunikasjonen. Terskelen for å ta opp noe blir høyere, man føler på at da må det være noe alvorlig. Dette er et tap for alle, både uerfarne LIS, men også for lederne. Tidspress fører til at vi mister kontakten og blir en større del av den stadig mer usynlige sykehusledelsen. Da ­skifter fokuset på økonomi og aktivitet, framfor kvalitet og trivsel.

Åpenhet om feil

Refsum forteller at noe av det han husker best fra sin tid som assistent­lege, var da erfarne leger åpnet opp om feil de hadde begått. Vissheten og aksepten for at selv erfarne leger gjør feil, var viktig læring.

– Jeg lærer av alle jeg møter, og de gode overlegene blir rollemodeller for oss yngre. De som åpner opp om feil, og forteller hvordan man lærer og blir bedre av dem, husker vi og tar med oss videre. Det kommer en dag da også vi skal lære opp nye leger under oss igjen, sier Valestrand.

Refsum forklarer at selv om over­leger skal ta føringen, så må man også legge godt til rette for at yngre leger faktisk tør å si ifra. At de tør å stille de vanskelige spørsmålene.

– Gjør man en god lærerjobb som overlege, så får man flinke leger under seg tilbake. Mange kan nok føle at det tar tid, men det gjør hverdagen vår enklere, ler Refsum.

– Det er en svært viktig jobb, for det gir til slutt pasienten en bedre helsetjen­- este. Til syvende og sist er det jo det alt handler om.