Når Skandinavia møter Europa – AEMH, Oslo 2019

Norsk overlegeforening arrangerte dette årets AEMH-møte, (europeisk overlegeforening) fra 9.-12. mai i Oslo, etter å ha meldt seg frivillig under fjorårets møte i Lisboa. Årets konferanse ­hadde som overordnet tema Clinical leadership – An European Project.

Overlegeforeningens leder, Jon Helle, åpnet møtet med å ønske alle velkommen, samt ta delegatene og gjester med på en reise gjennom Norge på langs og på tvers. Kongehusets betydning i krisesituasjoner ble særlig trukket frem som et samlende element for det norske folk, og dette måtte naturligvis ende med en guidet tour foran Slottet i heller senere regnfulle natte­timer.

Første møtedag bestod av en del forelesninger. Forelesningene hadde tema som ble benyttet som grunnlag for arbeidsgruppene, Clinical leader­ship og Challenges for hospital doctors today, under 72nd AEMH-Plenary Mee­t- ing, som offisielt ble åpnet dagen etter.

Forelesningene omhandlet helse­økonomi, legers rolle i ledelse av helsetjenesten, endringsledelse, Junior Doctors’ tanker om klinisk ledelse samt viktighet av strukturert medisinsk utdanning i Europa. Karin Båtelson, AEMH-vice president og leder av ­Sykehuslegene i Sverige, gjorde som vanlig en fremragende innsats. Av gjesteforeleserne må særlig Anja Tuulonen, Prof. MD, som er head of department, Tays Eye Center, Tampere University Hospital, trekkes frem. Det var med en sjelden naturlig trygghet og kontroll, hun tok oss gjennom sin reise som leder.

AEMH’s sekretær Diana Voicu på toppen av Oslo.

Vlad Tica, tidligere vice president, hadde ansvar for å legge frem saken om Clinical leadership på vegne av Board of Academy, som etter litt undersøkelse kan se ut som om faktisk kun består av en utpekt person på dette tidspunkt, Dr. Tica selv. For demokratiske skandinaviske sjeler gir dette smågysninger gjennom hele kroppen, men saken i seg selv, kan vi støtte. AEMH jobber frem mot å ha en europeisk sertifisering for leger i ledelse, som man ser for seg skal kunne bli et erfarenhets- og kvalitets- stempel på sikt i Europa. Det skal legges til rette både for leger som allerede inne- har lederstillinger, men også for yngre leger som kunne tenke seg å bli ledere.

Det som er en fast post på programmet er at de deltakende land legger frem sine «national reports». De forteller at selv om problemene vi baler med kan ha likheter, er det store forskjeller på spesialisthelsetjenesten i Europa. En mismatch mellom oppgaver og ressurser er det i alle land, men tilgangen på spesialister er større i nord og vest enn i sør og øst.

Noen lands rapporter var på en side og tok opp et eller to aktuelle temaer. Andre var flere sider, og det var litt uklart hva som var hovedfokus og ­strategi.

Østerrike har et forsikringsbasert finansieringssystem med helsefor­sikring og sosialforsikring. Antallet forsikringsselskaper er vedtatt kraftig redusert og myndighetene forventer med det en reduksjon i utgiftene. Det hadde den østeriske delegasjonen liten tro på. De var bekymret for mangelen på spesialister med store årskull som går på pensjon det neste tiåret og for svak rekruttering. Som i Norge var det fokus spesialistutdanningen.

Belgia hadde problemer med underskudd i sykehusene og mente at man hentet penger til drift fra doktorenes lommer. Litt uklart hvordan? Sykehusene skulle organiseres i nettverk. Høres ut som en funksjonsfordeling, men det ble heller ikke forklart.

Tyskland har sykepleiemangel slik som Norge og er opptatt av hvordan man skal kunne tilby god nok behandling og pleie til en aldrende befolkning. De ville bl.a. lovregulere minimums­bemanning innenfor enkelte områder som på intensivavdelinger og innenfor geriatri, kardiologi og traumekirurgi. Organdonasjon og medikamentsikkerhet var fremhevet som viktige satsningsområder i Tyskland.

I Hellas bruker de mindre på helsesektoren enn andre europeiske land. Hellas bruker bare 5,2% av BNP på ­helse. Det største problemet er likevel kanskje at Hellas mister sine leger i spesialisering til andre land. De unge legene reiser ut for å få en mer forutsigbar hverdag med bedre lønn og mindre arbeidspress. Primærhelsetjen­esten sliter også med bemanning og rekruttering noe som medfører et enda høyere press på sykehusene. Løsningene er ikke åpenbare.

Italia bekymrer seg også for en ­spesialistmangel som ikke blir mindre i det kommende tiåret dersom man ikke endrer rekrutteringen. De har en aldrende legestab og oppretter ikke nok utdanningsplasser til å erstatte de som forsvinner. Samtidig beskriver de at 10 000 yngre leger står uten utdanningsstilling. Det er som i andre land en anstrengt økonomi som er hovedforklaringen. Problemet er særlig stor innenfor det offentlige og mange spesialister søker seg til privat sektor for å få levelige arbeidsforhold.

Luxemburgs rapport var kort og det eneste som spesielt ble fremhevet var en økende ventetid i akuttmottaket. Angivelig fordi antallet sykehus som tok imot Ø-Hjelpspasienter var redusert.

I Portugal var det ble det beskrevet en underbudsjettering til helse, men om det var derfor helseministeren hadde ønsket en oppgaveglidning til sykepleierne er uklart. Det var i hvert fall en kaldfront mellom helse­ministeren og den portugisiske legeforeningen.

Det er alltid interessant å følge disku­- sjonene samt merke seg hvilke land som er ordførende. Flere av delegatene er gjengangere med kun beskjeden utskiftning. Det er lett å merke seg at en stor andel av delegasjonene kjenner hverandre godt fra før, og diskusjonene i møtet gjenspeiler dette. Det er bra med kontinuitet, men slik som vi ser det, er det også nødvendig med jevnlig fornyelse. Det kom frem i løpet av møtet at noen av delegatene satt sentralt i flere europeiske foreninger som UEMS, UEMO, CPME og lignende, og de var veldig tydelige på at dette var en styrke for å kunne bygge broer. Tilsynelatende så ingen det problematiske med at mye makt blir samlet på få hender, som faktisk er en kjent sak, når enkelt­personer i sentrale samfunnsposisjoner innehar flere styreverv. Dette ser vi også i Norge.

Overlegeforeningen anser det som svært viktig at Norge og Skandinavia deltar på internasjonale møtearenaer, ikke minst innen helse, for å fremme vår demokratiske holdning som vi er overbevist om, er en styrke for å opp­nå en best mulig helsetjeneste for befolkningen.