Redaktørens spalte:

Kjære kolleger

Arild Egge, red

Høsten er over oss og bak oss har vi en ferieavvikling med under­dimensjonert ferieberedskap, der ­pasienter som ikke er virkelig ø-hjelp håndteres dårligere enn ellers i året. Det sier ikke så lite! Evalueringene av sommeravviklingen er vel ikke like dårlige overalt, men for mange kirurgiske avdelinger med vingestekkede logistikkjeder og en uforutsigbar blanding hel- og halv ø-hjelp, er disse ukene en prøvelse og episodisk medisinsk grensende til, eller over i det ufor­svarlige. Marginene er knappe.

Ledelsen møter oss etter ferien med negativ informasjon om økonomien og krav om tiltak for x-antall millioner kroner i neste års budsjett. De fokuserer på «manglende operasjoner» gjennom sommeren i forhold til i fjor – og dermed DRG-tap! Det var for få traumeoperasjoner og revisjoner ett sted, annen svikt andre steder! Det første gleder en seg jo over som lege, og det andre er vanlig- vis en indikasjon på god behandling første gang – men i dette møterommet blir det omsatt i sviktende DRG poeng med følgelig alvorlig budsjettunderskudd. Så ulik kan ­verden fortone seg…

Det hjelper ikke at DRG svikten allerede langt på vei er samtidig forklart ved det faktum at systemet ikke henger med på endringene som skjer: Vi flytter flere inngrep over på dag­kirurgi, telefonkonsultasjoner erstatter i økende grad tradisjonell poliklinikk. Reviderte DRG-satser for denne aktiviteten er ikke ferdig utviklet – det tar år å justere. I mellomtiden får vi regelmessig skjenn og straff på grunnlag av de røde tall, og obligatorisk ­følger investeringsstopp midt i året; utstyr må vente til neste år selvsagt.

Et underlig og dysfunksjonelt system – som ved å strekke seg etter feil mål, spenner ben på seg selv; kjernevirksomheten drosles i bestrebelsene på å få et vakkert regnskap. Det er tallrike eksempler på at man «sparer på skillingen og lar daleren gå»: Operasjoner må strykes, fordi «Intermediærseng ikke er bemannet», «Intensiv er full», «mangler anestesisykepleier»– når absolutt alle andre forutsetninger er på plass. Slikt blir det DRG-tap av!

Og skal man bygge nytt er kravene til solvens skjerpede og virksomheten får ytterligere effektivitets-krav på seg. Nedbemanning er noe som foreslås seriøst i styrerommene nå, samtidig som det sett fra vår side altså er det stikk motsatte av hva vi trenger; i hvert fall ikke det! En må vente seg at de investeringer for å følge opp den teknologiske utviklingen foretaket ikke maktet før man vedtok byggeplaner, forsvinner ytterligere ut av horisonten nå. Lønnsutgiftene er den største brøken i sykehusbudsjettet – ideen om nedbemanning er derfor svært nærliggende og noe vi kjenner fra industri og næringsliv; vi blir stadig mer lik denne sektoren. Det betyr at nye stillinger er uaktuelt og vi lever med ledighold av stillinger. Svekket investeringsbudsjett i tider med en galopperende teknologisk utvikling, fører til faglig akterutseiling, for ikke å nevne ytterligere antikvering av våre IKT systemer!

Selv har jeg opplevd å flytte inn i nye fantastiske bygg 2 ganger, Regionsykehuset i Tromsø og fra gammelt til nytt Rikshospital. Knapphetstankegangen gjaldt da også – i Tromsø reduserte man arealet like før oppstart med det arealet man de neste 10 årene utvidet sykehuset med. Kontorer fantes selvsagt, men for få og vaktrom var færre enn behovet – hvorfor «knø» med slikt? Tilsvarende på Gaustad. Alle nye sykehus de siste årene oppleves å ha knapphet på ulike «bruksrom» – som er viktige for selve driften! Kvadratmeterprisen er altså en annen hellig størrelse som har en større tyngde enn alle de følger for drift som «trangboddhet» faktisk har. Ekstra ventelistepoliklinikk hindres ofte av mangel på undersøkelsesrom!

Det nye Viken har vært utsatt for det samme – planer barberes på fallrepet i en panikkpreget innstramming av allerede løpske byggekostnader. Operasjonsstuer reduseres under forestilling om en utvidet drift man ikke har forankret i personalet og det totale driftsbildet. Hvis man ikke makter å etablere den tenkte driftsformen med spesialiteter som avløser hverandre på stuene – ja da blir det for få stuer da! Dette munner ut i forutsigbare prosjekter som ikke grunnleggende kan bøte på skaden; bygg stort nok, det må være dyrere å bygge 2 ganger.