Sykehusbygg femti år etter måneferden
«Skal sykehuset tilpasses teknologien eller skal teknologien tilpasses sykehuset?» Problemstillingen ble reist av tidligere sykehusdirektør Just Ebbesen i en kronikk i Aftenposten 15 juli.
Av Christian Grimsgaard
Styremedlem Of, konserntillitsvalgt Helse Sør-Øst
I avisas artikkelserie i anledning 50-års jubileet etter måneferden skisserte Ebbesen utviklingstrekk i sykehusene – ny kunnskap, nye behandlings- muligheter og ny teknologi – og reiste det retoriske spørsmålet om hva som skal ha forrang når vi skal planlegge fremtidens sykehus.
Ebbesen gav klokelig ikke noe entydig svar på spørsmålet han stilte, men jeg fornemmer likevel at han nok oppfatter at vi i for liten grad innretter sykehusene etter de teknologiske mulighetene. Innenfor endel områder har han sikkert rett. Men mange ansatte oppfatter et omvendt problem, at dårlig innpasset teknologi er bestemmende for arbeidsprosessene. En erfaren kollega utbasunerte forleden at så lenge han hadde vært i sykehus hadde alle nye datasystemer vanskeliggjort hverdagen og sinket behandlingen. Jeg er langt på vei enig i vurderingen, med unntak av digital røntgen.
Egentlig er det vel ikke ett enkelt spørsmål Ebbesen stiller, men mange. På noen områder har de teknologiske omveltningene vært så store at sykehusene må tilpasse seg. Tjenlige eksempler kan være elektronisk post og smart-telefoner. Innen andre felt skjer dynamikken i behandlingsmiljøene, og teknologien må tilpasses nye krav. Men for mange sykdomstilstander med tilhørende behandlingstiltak har det ikke skjedd noen gigant-steg de siste femti årene – som for måneferdene. De kan være like lite tilgjengelige for behandlingsframskritt som månen er for besøk, også i dag.
Foto: AdobeStock
Svaret på spørsmålet vil derfor avhenge av problemstilling, men også av hvem man spør. Fra et styringsperspektiv vil all-verdens muligheter for styringsinformasjon kunne være til hjelp. For behandlerne vil brukervennlighet og tidsbruk være viktig. Og de vil nødig heftes med å registrere data som de ikke har direkte nytte av. På endel områder er det direkte interessekonflikt mellom ulike instanser i den samme tjenesten, og det må gjøres avveininger; Ønsker vi mer effektiv drift på poliklinikken eller å prioritere datainnsamling som gir bedre styringsinformasjon? I avveiningene må hensynet til pasientbehandlingen vektes høyest; verken teknologi eller sykehus er mål i seg selv.
Jeg har de siste årene sittet i ulike råd og utvalg med ansvar for IKT i helsevesenet. Mitt inntrykk er at vi i for liten grad tilpasser teknologien til sykehuset, og at vi i for liten grad tar hensyn til behandlernes behov. I de fleste sammenhenger vil teknologi være en dårlig rettesnor for å innrette god pasientbehandling, og i de fleste sammenhenger vil hensynet til behandlernes behov være langt viktigere enn god styringsinformasjon. Men i beslutningsprosessene opplever jeg at dette gjerne vektes omvendt. Ulike forhold kan bidra; representasjonen i organene som fatter beslutningene, og ikke minst at alt nytt, både datasystem og annen teknologi skaper begeistring i enkelte lag av tjenestene våre, og fri oss fra bekymringer.
Hva så med Sykehusbygg HF?
Foretaket ble stiftet høsten 2014, med formål å:
• «… være en internleverandør for de regionale helseforetakene og landets helseforetak, og skal legge til rette for og bidra til standardisering, erfarings- overføring, god ressursutnyttelse og ressurstilgang innen prosjektering og bygging av sykehus.»
• «… sørge for at erfaring fra forvaltning og drift av sykehuseiendom tas hensyn til i nye prosjekter og kommer foretak- enes eiendomsforvaltning til nytte.»
Foretaket er eiet av de fire regionale helseforetakene, som også sitter godt plassert med sine eierdirektører i foretakets styre. Ansatterepresentantene i styret er ansatte i Sykehusbygg HF, og vi som er ansatte ute i sykehusene har så- ledes begrenset innflytelse. Også i andre «underforetak» finner vi manglende representasjon – som Sykehusapotekene HF og Luftambulansetjenesten HF – men Sykehusbygg beskjeftiger seg med oppgaver og planlegging som er av en helt annen betydning for hverdagen i sykehusene og utviklingen av tjenestene. Ledergruppen i Sykehusbygg utgjøres av seks personer med teknisk og økonomisk kompetanse, og bare én i ledergruppen har helsefaglig bakgrunn.
Hva som er en egnet organisering vil jo avhenge av hvilke oppgaver som skal løses, og hvilken rolle Sykehusbygg inntar. Det kan kokes ned til et spørsmål om pasientbehandlingen skal tilpasses Sykehusbygg sine planer, eller om Sykehusbygg skal tilpasse sine planer til pasientbehandlingen. Selv om formålserklæringen tilsynelatende skisserer at foretaket skal understøtte sykehusene er det også formulert en mer normativ rolle blant annet gjennom å «bidra til standardisering». De av oss som har vært involvert i sykehusprosjekter etter opprettelsen av Sykehusbygg har nok erfart at foretaket i en del sammenhenger opptrer mer som dirigent enn som en ydmyk tjener. Men for enkelte sykehusledere kan det vel også være beleilig å tildele Sykehusbygg ansvaret for alskens ubehageligheter.
Sykehusbygg har påtatt seg, eller blitt gitt, ulike oppgaver som ligger et stykke på siden av det byggetekniske. Jeg sitter for eksempel i en gruppe som skal utarbeide en mal for hvordan akuttmottak skal planlegges. Prosjektet sorterer vel inn under å «bidra til stand- ardisering». Å utarbeide standardiserte løsninger innen et felt hvor behovene er høyst ulike (Odda og OUS), og hvor endringene skjer raskt, er ikke enkelt, og jeg har spurt meg selv (og prosjektledelsen), om det i det hele tatt er mulig å nå målsetningen. Det kan arte seg som en balansekunst mellom at tilrådningene blir altomfattende men vage, eller mer detaljerte, men med begrenset gyldighetsområde.
Om Sykehusbygg skulle lykkes med denne type satsninger eller ei, er neppe av stor betydning for befolkningens helsetilbud. Sykehusene har mange høyt kompetente og tilpasningsdyktige ansatte som gjerne finner fram til løsninger også der betingelsene ikke er optimale. Gitt at vi har tilstrekkelig med rom og utstyr. Men bommer vi grovt på dimensjoneringen av sykehusene våre skapes problemer som ikke like enkelt lar seg løse. Østfold er det ferskeste eksempelet, og Drammen vil nok bli det neste. Og i dimensjonering av nye sykehus er Sykehusbygg gitt en nøkkelrolle gjennom ansvar for framskrivningsmodellen, som brukes av alle de regionale helseforetakene. I modellen framskrives aktivitet basert på demografiske endringer. Dernest gjøres det fratrekk for «endringsfaktorer», som kan ha ulik begrunnelse, teknologi, bedre utnyttelse av areal, samhandlingstiltak osv.
Sykehusbygg har flere roller som henger sammen. Foretaket skal både utarbeide forslag til alskens nye innretninger og arealdisposisjoner, og samtidig utarbeide framskrivningene. I utgangspunktet ikke så ueffent, men ved nærmere ettertanke kanskje en sammenstilling av oppgaver som kan være krevende å håndtere. Hvis oppdraget løses ved å skissere kreative løsningsforslag med tilhørende positiv effekt på «endringsfaktorene», vil foretaket kunne oppvise framskrivninger – som nok vil falle i god jord hos de som sitter med det øverste ansvaret for sektoren – og som igjen vil gi berettigelse til Sykehusbygg sine egne kreasjoner. For å sette det på spissen, vil Sykehusbygg klare å styre klar av fristelsen som ligger i dagen; å bli en drømmefabrikk for de regionale helseforetakene og våre bevilgende myndigheter? Foretakets siste rapport om mulighetene ved digitalisering av tjenesten lover ikke altfor godt etter mitt syn. 1 Vi trenger færre poliklinikk-rom, færre senger, og færre hender i tjenestene. Det er få skyer på teknologi-himmelen som Sykehusbygg tegner over morgendagen.
The proof is in the pudding. Selv om mye er endret i årene etter måneferden, er mye ved det samme. På enkelte områder er vi ikke bedre stilt i dag enn vi var tidligere. Vender vi tilbake til teknologi og IKT er det et broket bilde. Vi jobber ikke mer effektivt i dag enn vi gjorde ved årtusenskiftet, til tross for en formidabel IKT satsing. Faktisk falt legeproduktiviteten med 6% i perioden 2001 til 2013.2 Hvis ikke vi klarer å snu denne utviklingen, vil situasjonen bli ganske håpløs i de nærmeste tiårene. Fra mitt kliniker-perspektiv er det opplagte svaret på Ebbesens spørsmål at teknologien i større grad må tilpasses behandlerne og sykehuset enn omvendt. Og hvis Sykehusbygg skal lykkes, må de bidra med gjennomførbare løsninger som tilrettelegger for god og effektiv pasientbehandling. Da kan vi ikke fortsette med å bygge for små sykehus.
Referanser:
