Korona New York

Mange har spurt om hvordan det var å bo i New York da koronakrisen var som verst. Her kommer en liten rapport.

Vi flyttet til New York i august 2019 fordi min kone er diplomat. Det ble ikke som forventet. Jeg hadde overlegeperm og fullførte noen små forskningsprosjekter som jeg ellers ikke ville hatt tid til. Etter jul skulle jeg begynne i ny jobb på Hospital for Special Surgery (HSS). Jeg fikk imidlertid ikke startet før byen var lammet av pandemien.

Utenfor Hospital for Special Surgery på Upper East Side.

Tross en varslet tragedie var ikke USA forberedt da viruset kom. Effektive tiltak ble satt i gang alt for sent, fordi president Trump brukte for lang tid på å forstå alvoret. Viruset var allerede i USA da grensene delvis ble stengt i mars (for turister, amerikanere kunne fremdeles reise). I begynnelsen av krisen insisterte Center for Disease Control at alle landets COVID-19 tester skulle sentraliseres via deres fasiliteter i Atlanta. Dette førte til at alt for få tester ble utført i de kritiske ukene etter at den første pasienten ble identifisert i USA 20. januar 2020. Da guvernør Cuomo i New York fikk nok av å vente på de føderale myndighetene og åpnet for et offentlig-privat samarbeid, var det egentlig for sent.

«I gata sto kjølebiler for å avlaste likhusene. Massegraver ble anlagt på Hart Island utenfor Bronx. Sirenene fra ambulansene hørtes døgnet rundt»

New York iverksatte egne tiltak mot Covid-19 i midten av mars. Min nye arbeidsplass HSS stengte dermed all elektiv virksomhet, bygde om to av operasjonsetasjene til intensiv­avdelinger og tok i mot hundrevis av koronapasienter. Anestesileger og sykepleiere, som til vanlig bedøver friske elektive ortopediske pasienter, ble intensivspesialister over natten. Utstyr fra operasjonsavdelingene ble brukt til respirasjonsstøtte på syke og dødende koronapasienter som ­bokstavelig talt ble trillet over gaten fra det overfylte New York Presbyterian Hospital.

Som andre sykehus i New York, opplevde HSS at pasienter døde på respiratorene. Det bor over 8 millioner mennesker i byen, over dobbelt så mange som i den nest største byen i USA (Los Angeles). Bydelen Brooklyn ville vært USA’s fjerde største by. Queens også, for den saks skyld. Når en så stor by blir rammet av et nytt virus blir ­konsekvensene deretter. I gata sto kjølebiler for å avlaste likhusene. ­Massegraver ble anlagt på Hart Island utenfor Bronx. Sirenene fra ambulans­ene hørtes døgnet rundt. Man blir litt nummen når man hver dag i ukesvis våkner til nyheten om at 4-500 mennesker har dødd siste døgn. Til sammen har over 23 000 mennesker dødd av korona i New York City. Det ville ha tilsvart over 15 000 dødsfall i Norge (som i skrivende stund har registrert 265 dødsfall av korona). Selvsagt er det store forskjeller mellom Norge og NYC. Ikke minst bor folk ekstremt mye tettere. Men det gir likevel ett inntrykk av hvor hardt byen ble rammet. Viruset spredde seg som ild i tørt gress i februar og mars, før myndighetene omsider iverksatte sosial distansering og maskeplikt. Alle ­kjenner noen som har dødd av korona.

Dødsfall i New York City per dag (data fra New York City Department of Health and Mental Hygiene/New York Times).

Midt oppi dette kaoset startet jeg på HSS. Sykehuset strekker seg over flere kvartaler rundt 71.gate på Upper East Side, og er et rent elektivt ortopedisk sykehus; det eldste i USA (1863). Sykehuset har de siste 11 årene vært rangert som det beste ortopediske sykehuset i USA. De utfører over 30.000 ortoped­iske inngrep og nærmere en halv ­million polikliniske timer i året. Det er litt over 200 senger og 45 operasjonssaler. Bare forskningsbudsjettet er på 44 millioner dollar. HSS er ­universitetssykehus for Weill Cornell Medical College, et av de åtte Ivy ­League universitetene. Det var ut­fordrende å begynne direkte med hjemmekontor, og det har tatt tid å bli kjent med det nye systemet. Alle prosjektene jeg skulle være med på ble lagt på is, og all fokus ble rettet mot pandemien. NYC blir et slags naturlig eksperiment, der opp til 30 % av befolkningen i visse bydeler tester positivt på koronaantistoff. Dette muliggjør studier for å se på effekten av Covid-19 på ortopediske pasienter, med en ­kontroll gruppe av koronanegative pasienter. Høsten blir på alle måter spennende.

«En million mennesker har mistet jobben i New York City i løpet av krisen. Mange har flyttet ut. I vår bygning står flere leiligheter tomme»

Nå ser det endelig ut som om stormen har gitt seg. De vanlige (indremedisinske) sykehusene behøver ikke avlastning lenger. I juni flyttet den siste COVID-19 pasienten ut av HSS. Elektive inngrep er startet opp igjen. Byen er i fase 4 av gjenåpning. Restauranter får lov til å ha uteservering med adskilte bord. Frisørene har åpnet. Skolene planlegger en delvis åpning i september. For våre barn betyr det at den yngste (11 år) skal gå på skolen hver dag, mens tenåringene skal gå annenhver dag for å begrense antall elever i klassene. Selv om fase 4 er den siste fasen i den gradvise gjenåpningen, er byen fremdeles ikke til å kjenne igjen. Det er fremdeles maskeplikt, og kravet om sosial distansering (6 feet) gjelder fremdeles. Kommer man til New York fra andre stater må man 14 dager i hjemmekarantene. Kinoer og treningsstudioer, innendørs restauranter, barer og museumer er fremdeles stengt. Broadway med over 30 teatre åpner ikke før i 2021. Idretten starter uten publikum, og det blir ­neppe noen konserter eller festivaler i 2020. Disse kulturelle institusjonene utgjør hjertet av New York, men forblir sannsynligvis stengt ut året, om ikke lenger. En million mennesker har mistet jobben i New York City i løpet av krisen. Mange har flyttet ut. I vår ­bygning står flere leiligheter tomme. De som har muligheten har emigrert til sine «second homes» i the Hamptons eller Upstate, andre har måttet forlate New York, som er en usedvanlig dyr by å bo i. Uten jobb har man ikke råd til å bo i NYC.

Sosial distansering i Central Park.

Det er nå rundt 70.000 hjemløse i New York! (her er det på plass med et utropstegn, for det er virkelig en stille katastrofe). Det inkluderer rundt 20.000 barn, i følge The Coalition for the Homeless. De er på subwayen, utenfor matbutikken, i parken. De er likevel usynlige og har få rettigheter. For å bekjempe pandemier må man redusere antall mennesker som lever i kummerlige forhold. Men de hjemløse er uten mulighet til å skjerme seg hjemme, og har liten eller ingen tilgang til helsetjenester eller mulighet for basal hygiene. Covid-19 pandemien har rammet de hjemløse hardt, med nær dobbel mortalitet sammenlignet med resten av befolkningen. Rundt 40% av amerikanere sliter med å dekke en ekstrakostnad på 400 dollar, i følge tall fra The Federal Reserve (sentralbanken i USA). En fjerdedel av ­amerikanere oppga i 2018 at de hadde unngått nødvendig helsehjelp av ­økonomiske årsaker. Rundt 30 % av amerikanere har varierende måneds­inntekt, 17 % klarer ikke å betale ­regningene sine, og en fjerdedel av arbeidere har ingen pensjonssparing. Til tross for at arbeidsledigheten var den laveste på 50 år før koronakrisen, vitner dette om et økende gap mellom rike og fattige i USA. Dette gapet blir nå større.

«Det er nå rundt 70.000 hjemløse i New York!»

Men i all denne elendigheten finnes det også lyspunkter. Man kan si mye om at USA har et dårlig offentlig sikker­- hetsnett, men det har vært mange rørende eksempler på at det er et ­samfunn som tar vare på hverandre. Folk respekterer både maskeforbudet og sosial distansering. New Yorkere har kanskje rykte på seg på å være høylytte og uhøflige, men det har jeg ikke sett mye til. Tvert i mot har nabolag stått sammen i krisen. Eldre beboere får hjelp til å handle mat og lufte hunder. Restauranter donerte mat til hjemløse, og leverte mat til sykehusene der helse­- personell jobbet døgnet rundt. Lokale spritprodusenter gikk over fra å produsere gin til å lage håndsprit. Ildsjeler i fattige bydeler som Bronx og Queens startet crowdfunding for å dekke husleien til naboer som mistet jobben pga. krisen. Vi har også klart å få noe positivt ut av dette. Med skolen stengt og hjemmekontor på oss voksne, har vi hatt mye familietid. Vi har blitt ganske sammensveiset, alene i storbyen midt i helsekrisen. Jeg tviler på om jeg hadde sett like mye til tenåringene mine dersom ikke en pandemi hadde holdt dem hjemme… Vi har leid hus Upstate et par ganger for å komme oss ut av ­Manhattan, få frisk luft og naturopp­levelser; og ikke minst slippe å gå med maske hele tiden. Men nå ser vi fremover mot gradvis normalisering. Og ikke minst et meget viktig valg 3. november…