Leger må snakke med leger

Hvorfor har fastlegene så lange arbeidsdager? Hvorfor vil ikke fastlegene rekvirere blodprøver og andre undersøkelser som annen behandler finner indisert? Hvorfor har ikke flere legekontor sykepleiere ansatt – det måtte vel kunne lette arbeidsbyrden? Svarene er ikke enkle, men løsningene er lettere å finne om vi har innsikt i hverandres arbeidshverdag.

Foto: ©DC Studio – stock.adobe.com

Under medisinstudiet på NTNU var det enkelte visdomsord som festet seg bedre enn andre. Det er lett å huske professoren som formidlet viktigheten av at leger snakker med leger: – Uansett hva som skjer, må leger aldri glemme å snakke sammen!

Ofte får vi mest relevant og presis informasjon fra våre legekolleger når ansvar skal overføres. Utsagnet rommer imidlertid mer enn det rent medisinske. De fleste leger har erfart hvor godt samtalen flyter når man møter en kjent stemme i telefonen. For pasientene er det betryggende at fastlegen stoler på sykehuslegens råd, og det varmer et fastlegehjerte når pasientene kommer tilbake fra sykehuset med bekreftelse på at de er i trygge hender lokalt. Leger er utdannet i samme tradisjon og har pasientens beste som mål. Likevel har nok de fleste opplevd situasjoner som mer enn antyder at vi ikke har god nok innsikt i hverandres arbeidshverdag. Det følgende er et forsøk på å forklare fastlegenes utfordringer.

Den ene

Fastlegen bærer listeansvaret alene. Vi hjelper hverandre innad på kontoret, men det endelige ansvaret for liste­pasientene er trygt plassert hos den ene. Det er praktisk for alle instanser å vite hvem som skal kontaktes om smått og stort. NAV sender meldinger direkte til den navngitte legen med ansvar. Det samme gjør hjemmesykepleien, forsik­ringsselskapet, koordinator for ansvars­- gruppen, fysioterapeuten, apoteket og sykehusene.

Da Per Fugelli var syk, formidlet han sin frustrasjon over mangel på denne ene legen i sykehussystemet. Kontinuitet betyr mye når sykdom og usikkerhet rammer. Dette hensynet er forsøkt ivaretatt gjennom kontaktlegeordningen fra 2016, som innebærer at pasienter med alvorlig sykdom, skade eller lidelse som har behov for behandling eller opp- følging i spesialisthelsetjenesten av en viss varighet har rett til å få oppnevnt en lege som skal ta et særskilt ansvar.

Pasientombudene beretter om variable erfaringer med ordningen. Kanskje er det heller ikke så rart, all den tid et slikt system krever at pasientenes behandlingsforløp koordineres med legenes turnus. Det er et tankekors i den sammenhengen at fastleger også har fravær i forbindelse med legevakter og faglig oppdatering, men ansvaret hviler like fullt på den enes skuldre.

Økt byrde

For få år siden kunne vi legge inn pasienter til utredning for anemi, vekttap eller høy senkning. Nå utredes de fleste i allmennmedisinsk regi. Levealderen øker og folk bor hjemme lenger. Eldre og syke hjemmeboende trenger fast­legen sin. Samtidig har liggetiden i norske sykehus gått ned, i takt med kravene Samhandlingsreformen stiller til kommunene om å ta imot ferdig­behandlede pasienter. Reformens mål om behandling på laveste effektive omsorgsnivå er i tråd med allmenn­medisinsk tankegang.

Opprettelse av kommunale akutte døgnenheter (KAD) er et ledd i dette. Plassene kan benyttes ved avklarte problemstillinger hvor behandling lokalt vurderes å være like bra eller bedre enn sykehusinnleggelse. Kommunene fullfinansierer plassene. I de minste kommunene er det vanlig at fastlegene har ansvaret på enheten døgnet rundt. På litt større steder er det gjerne egne leger ansatt på dagtid, mens fastleger i vakt kontaktes ved behov på kveld, natt og helg. I de største kommunene har enheten gjerne egen turnus med fast ansatte allmennleger. Sett fra et systemperspektiv er KAD- plasser fornuftig ressursutnyttelse, men innretningen gir fastleger i store deler av landet ekstra belastning.

Oppgaveglidning

Sykehusene har de senere årene etablert sykepleierpoliklinikker for oppfølging av tilstander som diabetes, hjertesvikt og kols. Det er også vanlig på de distriktspsykiatriske sentrene at andre enn leger er behandlere. Konsekvensen av mindre legeinvolvering i spesialisthelsetjenesten er at vurderinger omkring henvisninger, resepter og sykmeldinger ofte havner på fastlegens bord. Pasienten og trygden belastes således for to konsultasjoner. Dette bryter med lov om helsepersonell ­paragraf 6, som stadfester at helse­personell skal sørge for at helsehjelpen ikke påfører pasient, helseinstitusjon, trygden eller andre unødvendig tidstap eller utgift.

Iblant ser man at det tas til orde for at primærhelseteam (PHT) og videreutdanning av sykepleiere i avansert klinisk sykepleie kan være del av løsningen for en overbelastet fastlegeordning. Norsk senter for distriktsmedisin (NSDM) evaluerer pilotprosjektet. I artikkelen Forsøket med primærhelseteam – endring å spore? i årets første utgave av Utposten skriver NSDM at det så langt er lite som tyder på at PHT reduserer behovet for fastleger. Allmennlegeforeningen mener at tiltak som sikkert bidrar til lavere belastning må prioriteres i en situasjon hvor de økonomiske ressursene er begrensede. Å legge til rette for flere fastleger er et slikt tiltak.

Målet vårt

Fastleger ønsker mer tid til hver pasient. Det fordrer færre pasienter per lege. Derfor trenger vi flere fastleger. Mer tid gir økt tilgjengelighet, rom for bedre utredninger før henvisning til spesialisthelsetjenesten og større mulighet for faglig oppdatering. Forutsatt tilstrekkelig kompetanse og tid er det mye som kan håndteres i allmennpraksis. Det vil kunne komme både pasientene og spesialisthelsetjenesten til gode.

Fornuftig oppgavefordeling til det beste for pasientene krever at leger snakker med leger.