Morten Rostrup

Overlegen fortsetter serien om overleger som har gjort seg bemerket ved å gjøre en stor innsats på også andre områder enn sitt daglige virke som overlege.

Hvorfor ble du lege?

Faren min var lege, vokste opp med mye medisin. Fanget tidlig interesse for det.

Hvorfor indremedisin?

Jeg likte at det var et bredt fagområde og kirurgi var aldri min store interesse. Imidlertid tenkte jeg alvorlig på å skifte til anestesi, mye på grunn av akutt­medisinen, men etter 1 år på anestesi peilet jeg meg mer inn på kardiologi og fullførte indremedisin spesialiteten. Kardiologi ble det ikke da det var meget lang ventetiden på lab-tjenesten, og i mellomtiden fikk jeg overlegestilling på Akuttmedisinsk avdeling.

Hvilken annen spesialitet?

Jeg tok spesialiteten i Akutt- og ­mottaksmedisin i fjor.

Hvor fikk du ditt internasjonale engasjement fra?

Helt siden jeg var barn var jeg opptatt av den store verden og fjerntliggende områder. Eventyrlysten var sterk og jeg reiste svært mye i studietiden og også senere under utdannelsen. I mange år var jeg med på klatrekspedisjoner, men allerede som nyutdannet lege tok jeg kontakt med Røde Kors for jeg hadde lyst å arbeide ute som lege. Men jeg hadde ingen spesialitet og ingen erfaring, så det var ingen muligheter for meg. Ved et tilfelle traff jeg en fra ­Leger Uten Grenser i en bar i Oslo, og da fikk jeg endelig muligheten. Det var i 1996 jeg reiste på mitt første oppdrag.

Hva har gjort mest inntrykk på deg i din karriere?

Det er så mange inntrykk, også svært forskjellige inntrykk og jeg kan ikke peke på ett som er helt spesielt.

Hva er du mest stolt over å ha fått til?

I det meste jeg har gjort har det vært et samarbeid mellom mange. Jeg har spilt en rolle innenfor en sammenheng. Skal jeg nevne noe må det være hvordan vi i Leger Uten Grenser stod på for å endre behandlingen av malaria i Burundi. Jeg var internasjonal president på den tiden og reiste til Burundi for å få landet til å endre behandling til Artesunat- kombinasjonsterapi. Jeg kom i konflikt med helseministreren, men vi fikk presidenten i Burundi på vår side etter et møte jeg hadde med ham. Samtidig hadde jeg som president i MSF lett kontakt med Gro Harlem Brundtland i WHO som også klart støttet en endret behandlingsterapi. Burundi ble det første landet i Afrika som skiftet til en mer effektiv behandling, siden fulgte andre land etter. Men som sagt, her spilte jeg en rolle og det var mange som var med i denne prosessen.

Hva er mest ergerlig å ikke ha fått til?

Det er svært lite jeg ergrer meg over. Når ting ikke utvikler seg som man tror, eller livet tar en annen vending enn man forventet, er det ofte en ­mening med det også.

Hvilke endringer har du sett inter­nasjonalt når det gjelder utvikling av helsetilbud?

Jeg har vært i mange krigssoner og opplevd hvor vanskelig det nå er blitt å gi uavhengig medisinsk hjelp i en krig. Sykehus og klinikker blir systematisk bombet og ødelagt. Respekten for uavhengig medisinsk humanitært arbeid svinner hen. Mange helsearbeidere er blitt drept, mange arrestert og torturert. Mantraet er blitt: behandler du min fiende, blir du selv en fiende.

Hvilken utvikling har du sett i Norge?

Jeg har alltid vært begeistret for det sterke offentlige helsetilbudet i Norge. Jeg har i mange land sett et ekstremt todelt helsevesen der fattige og rike behandles ulikt. Det bryter med verdier jeg mener er viktige. Jeg ser at det private tilbudet i Norge har økt mye, men jeg håper at vi vil unngå å utvikle oss i en retning vi ser i mange andre land.

Hvor viktig er et sterkt offentlig?

Meget viktig. Alle bør få lik mulighet til behandling uavhengig av økonomi og posisjoner.

Hva gjør du for å lufte hodet?

Da gjør jeg ingenting. Jeg er ganske flink til det, men fysisk aktivitet er viktig. Å sykle eller gå på ski i Marka uten musikk på ørene eller podcaster er effektiv hodelufting. Å tillate hjernen å ikke ha noen spesielle oppgaver i perioder er bra. Da kan tankevandringen komme fritt.

Hvilke råd vil du gi til unge overleger i dag?

Stå på for pasientene og faget. Fokuser ikke på posisjoner.