Forskning er ikke bare en lovpålagt oppgave,

men også nødvendig for å sikre gode fagmiljø og høy kvalitet i pasientbehandlingen

Gjennom forskning blir vi dyktigere til å diagnostisere og behandle pasienter. Vi blir også flinkere til å vurdere medisinske nyvinninger kritisk. Forskning gjør at vi tilegner oss mer kunnskap som vi kan formidle til kolleger, pasienter/brukere og andre.

Det at et fagmiljø driver forskning øker kvaliteten på all behandling i enheten; forskningsaktivitet gjør at man skjerper seg og får en kultur for å holde seg oppdatert. I tillegg er det en lovpålagt oppgave (jfr. Spesialisthelsetjenestelovens § 3-8 og helseforetakslovens §§ 1 og 2).

Strategi for forskning

For å legge til rette for forskning i ­klinikken, kreves langsiktige mål og en god og gjennomtenkt strategi som omsettes til handling. Det må bygges kultur og det må avsettes ressurser. Helse Midt-Norge (HMN) har en ­strategi for forskning som et grunnlag for planlegging og organisering på et overordnet nivå. Her står: «Alle sykehusene skal ha forskningsaktiviteter innenfor rammen av kliniske problemstillinger, forskning som er relevant for styrking av klinisk praksis, befolkningens helsetilstand (epidemiologi) og helsetjenester. St. Olavs Hospital HF har i tillegg et særskilt ansvar for grunn­forskning, translasjonsforskning, ­teknologisk avansert forskning, samt forskerutdanning og etablering av nettverkssamarbeid i regionen.»

Jeg har intervjuet to forskere, Wibeke Stuen Leira, overlege ved Ålesund sykehus i Helse Møre og Romsdal og Siri Ann Nyrnes, overlege ved St. Olavs Hospital, om kombinasjonen forskning og klinikk. Jeg har også forespurt ­a­dministrerende direktør ved Helse Nord-Trøndelag Tor Åm, samt regional bruker-representant i HMN Snorre Ness om deres betraktninger knyttet til forskning. I tillegg har jeg snakket med professor og overlege Solveig Klæbo Reitan som leder en integrert forsknings­- avdeling ved St. Olavs hospital og NTNU.

I strategien til HMN er flere gode tiltak som er nødvendig for å øke forskningen skissert. Det er brukermedvirkning, ressurser, infrastruktur, forskningskultur og samarbeid.

Brukermedvirkning

Når det gjelder brukermedvirkning, skal brukere både involveres, få opp­læring, delta i nyttevurdering av prosjektsøknader, samt også vurdere ­brukermedvirkning i selve forskningen.

Regional brukerrepresentant Snorre Ness er fornøyd med utviklingen og sier at i HMN er det brukerrepresentant både i Regionalt forskningsutvalg og Samarbeidsorganet. Det er etter hvert også kommet på plass akseptabel brukermedvirkning og brukerrepresentasjon ved behandling av søknader til forskningsprosjekter både i Samarbeidsorganet og i andre søknader i helseforetakene i HMN. Men, dette er krevende, sier han. På brukerkonferansen i 2019 ble det konkludert med at det må legges bedre til rette for ­brukermedvirkning og brukerdeltakelse i helseforskning og helsetjenesteforsk­ning. For å få dette til må det legges bedre til rette for opplæring av både brukerrepresentanter og forskere. En del av denne opplæringen må skje felles mellom forskere, brukerrepresentanter og administrasjoner som jobber med utlysning og administrering av forsk­nings­prosjekter. Andre steder i landet har dette kommet på plass, men ikke i HMN. Når det gjelder brukerdeltakelse i konkrete forskningsprosjekter så har regionalt brukerutvalg lite erfaring fra dette. De forskjellige kreftforeningene og foreninger innen psykisk helse har etter det jeg vet størst erfaringer på dette området. Forespørsel og direkte deltakelse i prosjekter går ofte dirkete til de aktuelle organisasjonene og det er sjelden at brukerutvalgene får slike henvendelser. Ofte blir personer også «plukket ut» til å delta i prosjekter og det kan være greit, da er det ikke brukerrepresentasjon, men deltakelse uten at vedkommende representerer en organisasjon, sier han.

Pasientnær forskning. Et prioritert område.

Det er flere gode satsningsområder, men øverst på prioriteringslisten står «klinisk relevant og pasientnær forskning». Pasientnær forskning ­innebærer at man videreutvikler og forbedrer tjenestetilbudet ved hjelp av forskning. Denne forskningen må ta utgangspunkt i problemstillinger fra klinikken og drives som en del av klinisk virksomhet.

Pasientnær forskning er ikke bare viktig for at vi skal kunne bli flinkere til å vurdere effekten av nye tekno­logiske nyvinninger eller kjente behandlingsmetoder, det gjør det også lettere å implementere forsknings­resultatene i etterkant. For dette er et område som vi må blir bedre på, altså å omsette kunnskapen i praksis. I dag kan det ta flere år før kjent vitenskap faktisk anvendes!

Forskning i praksis krever struktur og kultur

Hvis en kliniker ønsker å starte med forskning i klinikken, er det ikke uten utfordringer. Noen er godt illustrert ved de to intervjuene. Det skyldes ikke kun ventelister, fristbrudd eller full poliklinikk. Forskning krever en­ ­etablert struktur og kultur.

Det må være praktisk mulig å starte forskningsprosjekt i arbeidstiden. ­Ledelsen må anerkjenne forskning og planlegge for det i sine budsjett slik at det ikke blir en salderingspost for klinisk drift. Å avsette midler årlig til små og store prosjekt er derfor nyttig.

Det er ulike måter å legge til rette for forskning på. Ledere kan planlegge for frikjøp av klinikertid eller kombinere klinikk og forskningsstillinger som hos de to forskere jeg har intervjuet. Noen har også erfaring med dobbeltkompetanse-stilling som innebærer å få ­spesialist- og doktorgradskompetanse parallelt, noe som er en glimrende måte å rekruttere til forskning på.

Det må altså være strukturer som gjør det praktisk mulig å forske, slik at det ikke blir en fritidsaktivitet. En annen utfordring som vi ser, er at leger (og andre) med ferdig PhD ikke alltid fortsetter med forskning. Det kan selvsagt være mange grunner til det, men det kan skyldes manglende strategisk planlegging hos ledelsen. Ledere må ikke bare legge til rette for at ansatte tar en PhD, men vel så mye bruker sin PhD kompetanse i klinikken i etterkant.

Ettersom forskningsverdenen er så kompleks, trengs et sted å henvende seg til, f. eks. for forskningskurs, hjelp til å finne oversikt over mulige prosjekter å koble seg på eller veiledning til hvordan man selv starter. Det er også bra å få hjelp til å finne forsker-venner som bidrar til å skape egne akademiske nettverk. Slik kan lokale, regionale, nasjonale og internasjonale prosjekt bli etablert og kunnskap utvekslet.

Avdeling for forskning og utvikling ved divisjon psykisk helsevern, St. Olavs hospital kan tjene som eksempel. Her er utstrakt forskningsaktivitet og veiledning.