Intervju med Siri Ann Nyrnes

Siri Ann Nyrnes, overlege i barne­kardiologi ved St. Olavs hospital, barn og ungdomsklinikken og forsker ved Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk (ISB), NTNU har en 50/50 stilling. Dette innebærer at hun jobber 50% med klinikk på St. Olav og 50% med forsking ved NTNU.

Hvordan opplever denne kombinerte stillingen, både fordeler og ulemper?

Siri Ann sier at hun trives godt med å jobbe på denne måten. Samtidig kan det være utfordrende å få tiden til å strekke til, pga. mye trykk i klinisk drift. Også trykket i forskningsdelen av stillingen har økt. Det var lettere å ha en delt stilling som PhD-student for da hadde hun kun et prosjekt. Det var oversiktlig og hun hadde kun ansvar for seg selv. Nå som hun leder forskningsprosjektene er det mer travelt og ansvaret er større. Samtidig har det bidratt til større interesse for faget og hun er blitt litt hekta på prosjekt­ene fordi de er så spennende.

Hun sier at hun føler at hun skulle gjort en bedre jobb over alt, både i klinikken og i forskningen og på hjemmebane. Fordi man ikke føler man har nok tid noen steder, velger noen å gå tilbake til enten full klinikk eller full forskning. Dette er noe Siri Ann selv har tenkt på.

At kombinasjonen er selvvalgt gjør at det er lettere å akseptere utfordring­- ene og tidspresset. Døgnet har for få timer for to store og ansvarstunge stillinger. At hun har mange jern i ilden og har det travelt, er forståelig. Ikke bare er hun en engasjert overlege på barneklinikken, hun leder også to store forskningsprosjekter, og er hovedveileder for 4 PhD-kandidater!

En slik todeling har allikevel en rekke fordeler. Det er i grunn en vinn-vinn-situasjon. Her får hun sett begge «verdener» og koblet de to sammen, klinisk forskning handler mye om akkurat dette.

Først og fremst opprettholder hun kliniske ferdigheter samtidig som hun får muligheten til å forske.

Dessuten er det lettere å komme på nye ideer til forskingsprosjekter når hun er aktiv i klinikken. Å være i klinikk gjør det egentlig lettere å drive klinisk forskning. Egne forsknings-dager gir fleksibilitet, noe som mangler i klinikken. Å ha rom til å tenke gjør at hun også blir mer kreativ. Når du forsker, kommer du i kontakt med andre med samme interesser. Selv har hun en gruppe innen ultralydmiljø som hun trives godt sammen med. Det er viktig å ha et akademisk miljø, sier hun.

Ulemper er at man aldri er fri, det er alltid en deadline, alltid prosjekter å fullføre og alltid noe eller noen å følge opp. Uansett, jeg føler at jeg utvikler meg, sier hun. Jeg leser og studere mer og det kommer også klinikken til gode. Hun mener at forskning er noe hun har bruk for i klinikken og som gjør henne til en bedre lege. Det fører forhåpentligvis til en høyere faglig kvalitet i det daglige arbeidet, sier hun.

Kunne noe ha vært bedre organisert eller tilrettelagt?

Jeg skulle ønske det var bedre integrering mellom forsking og klinikk, der forskning blir likehøyt verdsatt som produksjon i klinisk arbeid og at denne todelingen oppleves som en helhet. Dette kan gjøres på ulike måter, som for eksempel ha litt mer tid pr pasient. Da er det enklere å inkludere pasienter. Pasienter setter også ofte pris på dette, og er generelt veldig positive til å bidra i forskning. Å forholde seg til en arbeidsgiver og ha en lønn ville også gjøre det mer oversiktlig. Egentlig burde forskning være en naturlig del av sykehusarbeidet, sier hun. Hun viser til hennes internasjonale samarbeid med et sykehus Toronto (SickKids Hospital). De har forskning som en integrert del av klinikken. En stor ­andel av pasientene som kommer, det være seg poliklinikk eller innleggelse, deltar i et eller annet forskningsprosjekt. Det er satt av betydelig mer tid til pasientene i poliklinikk. Likeså blir alle leger involvert i ulike prosjekt som del av jobben. Der er det etablert en tydelig kultur for forskning. Det er noe vi burde etterstrebe også hos oss. En bedre integrering ville også lette praktiske forhold som lønn og arbeidsoppgaver. Ettersom det er forskjellige arbeids­givere, blir det ulike lønnsutbetalinger og behovet for stillingsprosent varierer, men det er mye styr å endre frem og tilbake. Dette hadde vært ­lettere om all lønn ble utbetalt fra ­samme lønnslipp og forskning integrert.

Hva tenker du at ledere kan gjøre?

Selv om det er en lovpålagt oppgave, kan det oppleves krevende for lederne å legge til rette for forskning i vanlig arbeidstid og med interne midler, fordi det er stramme budsjett, og legene trengs i daglig drift og øyeblikkelig hjelp. Det er allikevel en viktig prioritering av lederne at de verdsetter og planlegger for forskning i klinikken. Dette hindrer også at forskere og klinikere ikke står mot hverandre, men sammen.

Selv er hun fornøyd med at lederen hennes har lagt til rette for forskning og muligheten for delt stilling. Hun har fått permisjon fra klinisk stilling og opplever velvillighet, også vedrørende samarbeidet med Toronto som innebærer noe reising/fravær. Dette samarbeidets er også nyttig for klinikken fordi hun tar kunnskap med tilbake til sykehuset og klinikken. Hun mener flere ledere bør legge til rette for forskning.

Hva tenker du om veien videre?

Forskning kan føre til innovasjon, og det er motiverende at det man har forsket på kan komme pasientene til gode. Siri Ann har jobbet med et spennende innovasjonsprosjekt, Neo­Doppler, som er en oppfinnelse som kan monitorere hjernens blodstrøm over tid ved hjelp av ultralyd. For å sikre at pasienter får nytte av dette er det også viktig med kommersialisering. Siri Ann har med god støtte vært med å stifte firma som er resultat av forsk­ningen. Det er imponerende. Her er en link til firmaets nettsider: https://cimonmedical.com/neodoppler/

Å gå fra forskning til innovasjon krever en modning og det er ikke like lett å kommersialisere egen forskning, sier hun. Kan hende det heller ikke er like akseptert i legekretser som hos for eksempel ingeniører der det har vært en bedre tradisjon for å få til dette. Jeg tror dette er noe som er i ferd med å endre seg, da innovasjon er et tema som St. Olavs hospital virkelig har satt på dagsordenen, sier hun.

Det er jo viktig å få forskning ut til pasientene. Resultatene må implementeres og ikke ligge i en skrivebordsskuff, sier hun. Forskning skal være nytt og nyttig.

Skal vi lykkes slik som Siri Ann, er det viktig at klinikerne fortsetter å skape forskningsresultater, interessere seg for samarbeid og kommersialisering av produktinnovasjon basert på forskningsresultater.