Eldrebølgen kommer!

Kanskje blir vi klare likevel?

Befolkningen i Norge lever lange og friske liv. Det er en god ting. Det tyder på liv som har hatt gode levekår, med tilgang til helsehjelp og omsorgstjenester når det har vært nødvendig.

Forventet levealder har de siste 25 år steget fra 74,8 år til 81,5 år for menn og fra 80,8 til 84,9 år for kvinner1. I 2021 er 7% av befolkningen over 75 år. 1 2040 forventes denne aldersgruppen å utgjøre 12% av befolkningen2. Det betyr en økning fra 360 000 til 740 000 mennesker over 75 år. Har vi den kunnskapen vi trenger for å møte de behov økningen i antall gamle ­representerer?

Eldreatlaset² er en kilde til kunnskap om tema. Det omhandler i hovedsak variasjon i eldre sin bruk av somatiske spesialisthelsetjenester, avhengig av bosted. Atlaset dokumenterer også når og hvordan den ventede eldrebølgen vil slå inn, hvordan den vil arte seg i ulike områder, for ulike spesialiteter og tjenester. I Eldreatlaset beskrives hvordan utfordringene blir størst i de tjen­estene hvor eldre allerede utgjør den største brukergruppen. Akuttinn­leggelser er et av de områdene hvor eldre dominerer, med tall fra 46% til 76% bruk av tilgengelige ressurser. Det beskrives hvordan enkelte områder som også i dag har en høy andel eldre, som f.eks. Innlandet, vil få en større økning, opp mot en dobling av andelen eldre over 75 år innen 2040.

Dagens 80 – 90-åringer ble født på 1930-tallet, et tiår med lave fødselstall. I 1936 ble det født 40 000 barn i Norge, et historisk lavt tall. Fødselskullene ble større i 1940-årene og nådde en topp i 1946. Det året ble 70 000 barn født³. En stor andel av disse, som nå er 75 år gamle, har ennå mange funksjonsfriske år foran seg. Siden de er så mange forventes de likevel å ha et stort behov for helse- og omsorgstjenester, langt utover det vi har erfaring med til nå. Forsker Trond Halvorsen påpeker med rette i en artikkel fra Sintef at det er antall fødsler, ikke antall dødsfall som driver eldrebølgen4. Det er generasjonen født på 1940-tallet som er eldrebølgen.

Se https://gemini.no/wp-content/uploads/2020/11/befolkning.html for interaktiv figur som viser bølgen som kommer.

Hvor mye helsehjelp vil denne generasjonen trenge? FHI har gjennom sitt prosjekt «Friske leveår» sett på antall friske leveår blant eldre, og våren 2021 publiserte deres forskningsmiljø en artikkel som så på utviklingen hva gjaldt friske leveår fra 1995 til 20175. Studien viste at i 1995 kunne en 70-årig mann forvente å bli 81,9 år. Av disse 11,9 gjenstående leveårene var han selvhjulpen i 8,0 av årene, og hadde behov for hjelp i 3,9 av årene. I 2017 kunne en 70-åring forvente å bli 85,3 år, gjenstående levetid har økt til 15,3 år, hvorav 12,1 var selvhjulpne og 3,2 var med hjelpebehov. Mønsteret var det samme for kvinner: Den forventede gjenstående levealder for 70-åringer økte fra 14,7 i 1995 til 17,1 år i 2017, altså en økning på 2,4 år. Økningen i funksjonsfriske leveår i denne perioden var enda større – hele 4,6 år – mens det var en nedgang i år med hjelpebehov fra 6,3 til 4,1 år (se figur 1).

Det trengs selvfølgelig flere studier for å undersøke årsaken til flere funksjonsfriske leveår, men faktorer som bedre behandling og bedre forebygging av sykdommer, samt en stadig høyere utdannet befolkning, kan ha en effekt.

Selv om det lovende for fremtiden at den eldre befolkning muligens både er friskere og kanskje har færre år med stort behov for pleie- og omsorgstjen­ester kommer vi ikke unna at det vil være et redusert antall hender per syke eldre. Perspektivmeldingen6 rapporterer at det i 2018 var 3,5 sysselsatte personer per pensjonist over 67 år. Meldingen fremskriver at det i 2040 vil være 2,2 sysselsatt per pensjonist. Og i de mindre kommunene vil tallene være betydelig lavere, med den dystre spådom om at om lag ti kommuner vil ha like mange pensjonister som sysselsatte i 2040.

Det vi vet er at antall eldre over 75 år nesten vil dobles frem mot 2040, og bølgen er allerede på vei. Behovet for helsetjenester vil øke. Hvordan samfunnet som helhet planlegger for å ta imot denne gruppen vil ha store konsekvenser for velferdsstaten, helsetjenesten og ikke minst de eldre selv. God samhandling mellom de ulike aktører, inkludert de det gjelder blir viktigere enn noen gang.