Finansiering av investeringer i sykehus

Regnskapslovens logikk bygger på at investert kapital skal gi avkastning. Avkastningen danner grunnlag for å gjøre avsetninger tilsvarende kapital-slit (avskrivning av eiendelenes ­verdi). Når eiendelen er uslitt vil det være oppspart kapital til å erstatte eiendelene.

Ved foretaksreformen ble sykehusene omfattet av regnskaps­loven. Helseforetakene gis en samlet grunnfinansiering som skal dekke drift og avskrivninger. Foretakenes eiendeler (varige driftsmidler) avskrives med et årlig beløp som er bestemt av reglene for avskrivning av de enkelte objektene. For bygningskropper er avskrivnings­tiden satt til 60 år, mens for andre eien­- deler vil avskrivningstid være vesentlig lavere. I de fleste investeringsprosjekt vil avskrivningskostnadene bestå av eiendeler med ulik avskrivningstid. Etter vekting av delkomponenter vil samlet avskrivningstid i sykehusprosjekter typisk være mellom 25 og 30 år.

Departementet stiller krav til egenkapital ved større investeringsprosjekter. For tiden er kravet til egenkapital-andel 30 prosent. Øvrig investeringsbeløp kan ytes som lån etter søknad til Helse- og omsorgsdepartementet. I Statsbudsjettet behandles lånet som en bevilgning. Begrepet er misvisende; det dreier seg om lån som skal betales tilbake med renter, ulikt andre poster i budsjettet som er reelle bevilgninger. I Helse Sør- Øst er det i tillegg etablert en intern låneordning hvor det enkelte helseforetak kan ta opp lån (til egenkapital) i foretaksgruppens samlede avsatte avskrivninger.

I de fleste sykehus er en betydelig andel av driftsmidlene (bygg og utstyr) ferdig avskrevet. Større investeringer i sykehusprosjekt innebærer derfor en økning av kapitalen i foretaket. Økt kapital gir krav om økte avskrivninger.

I tillegg vil foretaket belastes med renteutgifter på de opptatte lånene. Foretakets samlede kapitalutgifter utgjøres av avskrivninger og renteutgifter. Nybygg av sykehus innebærer større utskiftinger av bygninger og øvrige eiendeler. Da vil gjerne kapitalen økes vesentlig – og med det vil også kapitalutgiftene øke mye. Planene som er lagt i Oslo universitetssykehus kan tjene som eksempel; de samlede årlige kapitalutgiftene er i dag om lag 900 millioner. Når nye bygg skal tas i bruk på Aker og Gaustad vil kapitalutgiftene øke til 3,3 milliarder. For ikke å gå med underskudd må sykehuset da finne til- tak for å redusere årlige driftsutgifter med mer enn 2 milliarder. Det tilsvarer nedbemanning på om lag 10 prosent av de ansatte.

Større investering i sykehus vil i de fleste tilfelle medføre økte kapitalutgifter som må dekkes ved innsparinger i driften. Når sykehusene ikke har opparbeidet nødvendig egenkapital kan dette altså dekkes opp ved interne låneordninger i den enkelte helseregion. Både Akershus universitetssykehus, Sykehuset Østfold, Nye Drammen og investeringsprosjektene i Oslo universitetssykehus er igangsatt uten at ­helseforetakene har opparbeidet tilstrekkelig egenkapital. Prosjektene finansieres delvis ved bruk av intern låneordning i Helse Sør-Øst. Øvrige helseforetaks oppsparte midler brukes da til investeringer i disse prosjektene. Denne mekanismen gir økt evne til finansiering i de enkelte prosjektene, men vil også medføre økte innsparings­- krav for helseforetaket som opptar lån. I tillegg medfører ordningen en felles risiko. Hvis innsparingskravene i de enkelte prosjektene ikke fullt ut lar seg realisere vil de foretak som har oppsparte midler kunne rammes – de kan oppleve at de ikke får bruke egne midler til nyinvesteringer.