Helsetjenesten i perspektiv

Hvis du trenger å tenke på noe annet, så anbefaler jeg perspektivmeldingen som kom i vår. Du har hørt lite om den i valgkampen, men virkeligheten bak meldingen og utsiktene for norsk økonomi framover kommer til å påvirke helsetjenesten.

Bakteppet er økt andel eldre. Det gir reduserte skatteinntekter og færre i arbeid. Reduserte skatteinn­tekter fra færre i arbeid skal deles på flere innbyggere. Samtidig reduseres finansinntektene som følge av nedgang i petroleumsvirksomheten. Hvis vi skal fortsette å arbeide slik vi gjør i dag vil det kreve betydelig flere ansatte i ­helse- og omsorgssektoren.

Perspektivmeldingen gir også innblikk i den internasjonale utviklingen. Norge har en liten og åpen økonomi som påvirkes av hva som skjer i andre land. Mer proteksjonisme, lavere vekst og generelt aldrende befolkning er globale trender. Nå er 11 prosent av verdens befolkning over 65 år, mens det vil være 16 prosent i 2050. I Nord-Amerika og Europa vil 1 av 4 være over 65 år i 2050.

Nå skisseres det også at vi har et svært godt utgangspunkt for å møte utfordringene med en effektiv offentlig forvaltning, høy tillit til myndigheter og i samfunnet for øvrig, stor fellesskapsfølelse og et godt trepartssam­arbeid i arbeidslivet. I tillegg har vi blant annet et solid fundament i EØS-avtalen og at vi har gjennomført en pensjonsreform som gjør oss i bedre stand til å ha en bærekraftig pensjonsordning.

Selv om helsetjenesten vil ha høy prioritet framover, kan vi ikke forvente at budsjettene gir oss økt handlingsrom. Behovet for helsehjelp og forventningsgapet vi allerede har, kan forventes å øke og vi må sammen klare å finne de løsningene som gjør det mulig å fortsatt ha en fremragende helse­tjeneste. Dette kan ikke løses administrativt, men må løses ute i fagmiljøene. Dere som er overleger i spesialisthelsetjenesten sitter i en nøkkelrolle hvis vi skal lykkes.

Vi vet at det finnes uønsket variasjon ute i tjenesten – noe av det skyldes at vi gjør ting som kan være unødvendig eller faglig utdatert. Ut over at det påfører pasienter unødvendig belastning og risiko, er det også en unødvendig kostnad. Derfor er det viktig at Den norske legeforening tok initiativ til Gjør kloke valg-kampanjen i Norge som har til hensikt å redusere over­behandling og overdiagnostikk i helsetjenesten. Målet er at helsepersonell og pasienter sammen skal gjøre kloke valg i diagnostikk og behandling. Så må vi legge til rette for å skaffe data, innrette riktig kjøp av helsetjenester og bidra til at fagmiljøene har mulighet til å være faglig oppdatert.

Legers sterke ønske om å ha høy ­kvalitet var også bakgrunnen for å etablere kvalitetsregistre. Det er viktig for fagfolk å kunne sammenlikne den kliniske virksomheten sin med kollegaers ved andre sykehus. Selv var jeg så heldig å få ansvaret for å etablere et nasjonalt hjerteinfarktregister hvor initiativet kom fra Norsk cardiologisk selskap. At helseforetakene tok over ansvaret etter hvert var naturlig, men initiativet kom altså fra fagfolkene ute på sykehusene.

Så vil løsningene framover ligge i bl a å standardisere, effektivisere, ­digitalisere, robotisere, omstille, ­etablere flere heltidsstillinger, bygge kompetanse og utdanne, invitere nye yrkesgrupper inn i helsetjenesten og å prioritere de riktige tiltakene for å ha en likeverdig helsetjeneste. Dette krever et tett samarbeid med kommuner, næringsliv, universitet og høgskoler og at vi lærer kontinuerlig fra hva som skjer internasjonalt. Jeg er helt sikker på at du har noen tanker om hva som bør gjøres for å bli bedre og samtidig kunne frigjøre midler til andre tiltak.

Det er to svar til utfordringene som beskrives i perspektivmeldingen som er hverken mulig eller ønsket. Tall fra Statistisk Sentralbyrå sier at helse- og omsorgstjenesten har behov for en økning i årsverk som i 2018 tilsvarte 310 000 årsverk og som vil gi behov for 425 000 årsverk i 2035 og 570 000 årsverk i 2060. Hvis det skal gjennomføres vil det gi store personellproblemer i alle andre sektorer. Så kan noen fristes til å tenke at det er mange helsearbeidere i blant annet fattige land som drømmer om å komme til Norge. En slik rekrutteringsstrategi er etisk tvilsom og i et motsetningsforhold til de forpliktelser vi har internasjonalt.

WHO har vedtatt en kode for etisk rekruttering av helsepersonell (The global Code of Practice) som sier at vi ikke skal drive en aktiv rekruttering av helsepersonell fra land som har kritisk mangel på helsepersonell. Norge har forpliktet seg på denne.

I tillegg til en moderat vekst av ­ansatte innen helsetjenesten, er vi derfor avhengige av å finne gode løsninger i helsetjenesten med den ­kompetanse, kreativitet og engasjement som finnes blant de ansatte.

Nå vil kanskje noe tenke at jeg er mer opptatt av framtidens økonomiske handlingsrom enn politikerne som fortsatt snakker om nye reformer og økte utgifter til ulike formål inklusiv helsetjenesten. Selvfølgelig skal vi forholde oss til de signaler og rammer som legges og dele optimismen om fortsatt vekst i helsetjenesten, men vi gjør ikke jobben vår hvis vi ikke planlegger for utfordringer med stramme budsjett og endringer knyttet til demografi og annen samfunnsutvikling. Vi skal uansett endre og forbedre helsetjenesten kontinuerlig til beste for pasientene. Dette er primært en faglig jobb som må gjøres. Lykke til.