Høies svanesang – Hvem kommer?

Ingen helseminister har sittet så ­lenge som Bent Høie. Posisjonen regnes som meget utfordrende, og slitsom. Bent Høie har hatt stillingen i 8 år, og ingen kan være i tvil om at han har trivdes. «Det er kjekt» sa han til OVERLEGEN. Han har fått til mye. Investeringsplan­ene for nye sykehusbygg i nær fremtid er på over 100 milliarder kr. (Men disse investering­ene må betales ved effektivisering av pasientbehandlingen.) Det er kommet på plass en struktur for sykehus, selv om han måtte akseptere at mange lokalsykehus fikk beholde akuttkirurgi som han selv mente måtte legges ned.

UKOM er kommet på plass, det er også fritt behandlingsvalg, selv om sistnevnte nok mer er en ideologisk konstruksjon mer enn at den utgjør den store forskjellen for «folk flest». Ventetidene gikk jevnt og trutt nedover, inntil pandemien kom og tok hele fokuset. Over 200 pressekonferanser har han deltatt på, og turnert til dels motstridende råd fra Hdir. Og FHI og vært klar på hva som tilligger det politiske nivået å avgjøre. Nasjonal helse- og sykehusplan er etablert, men fagre visjoner som ikke er ­gjennomført ved planens utløp kan bare glemmes og gjemmes, selv om det burde vært gjort opp status ved planperiodens slutt.

Høie har ikke fått til alt han ønsket. I opposisjon var han «Tøff i pysjamas» og lovet å legge ned RHFene. Det ­l­øftet forsvant fort ned i en skrivebordsskuff. Den gyldne regel, om ­større vekst i psykiatri enn i soma­tikken lot seg heller ikke oppfylle. Det er kanskje bedre å gi midler til psykiatri etter behov og ikke etter hva som skjer i somatikken. Det ­skaper kanskje bare indre kniving og energilekkasje. Vedtaket om å ­bygge nye OUS på Gaustad har blitt møtt med et skuldertrekk blant til­hengerne og aktiv og høylytt mot- stand fra blant annet Legeforeningens tillitsvalgte ved sykehuset.

Pasientens helsetjeneste har vært overskriften til Bent Høie. Det er langt igjen dit. Køene er fortsatt alt for lange, og samarbeidsevnene internt i, og mellom forvaltningsnivåene er alt for dårlig. For eksempel kan ikke sykehus si at en pasient trenger syke­hjems­plass, Det er det kommunen som skal betale for og derfor må de avgjøre det, og derfor må sykehusene ikke for­midle dette behovet. I gamle dager sto alkoholholdige varer bak disken, og vi som kunder sto i lange køer foran disken, mens vi prøvde å uttale vanskelige franske navn på viner som hadde pen etikett. Det er kanskje ikke et mål at pasienter og pårørende skal velge behandling som vi velger vinflasker, men jeg tror ­mange føler seg maktesløse i dagens system. Nå har riktignok andre politik­ere hatt andre slagord, som «Pasienten først» eller «Pasienten i sentrum».

Hvem får ministerposten nå? ­Ingvild Kjerkol (Ap) og Kjersti Toppe (Sp) peker seg ut. Det er klare forskjeller på dem, ikke minst holdningen til å legge ned Ullevål sykehus. Det blir spennende hvem det blir, og ­hvilken politikk hun vil føre. Hvilket slagord den nye ministeren vil bruke er nok det minst spennende, og det minst viktige. Vår nye statsminister har lovet oss en tillitsreform. Inn­holdet i denne og konkretiseringen av hva dette egentlig er blir veldig, veldig spennende.