Tilfellet Kalnes

Hvem kan lastes for at Sykehuset Østfolds bygg på Kalnes ble så altfor lite?

Rapporten til Agenda Kaupang tydeliggjør at resultatet var forutsigbart, men gir ikke noe entydig svar på hvem som bør holdes til ansvar. Nybygget er et resultat av en mangeårig tautrekking på tvers av beslutningsnivåer – i sykehuset, i Helse Sør-Øst, departementet og i Stortinget. Formelt sett er styret i det regionale helseforetaket ansvarlig – for det er på dette nivået «sørge for ansvaret» er plassert – men de har neppe forstått følgene av vedtakene de fattet. Sintef sin kvalitetssikringsrapport fra 2009 etterlot ikke rom for tvil – dette ville gå galt. For å få innpasset prosjektet i en altfor knapp økonomi hadde prosjektledelsen lagt inn en rekke optimistiske og usannsynlige forutsetninger. Blant de drøyeste at liggetiden i det nye sykehuset skulle være 2,5 dager, 40 prosent lavere enn gjennomsnittet på Ahus. Forutsetningen gav alene en formidabel «innsparing» i behovet for senger. Sintef sa så tydelig som mulig i fra om at forutsetningene ikke var realistiske.

Et robust og effektivt konsept

Tilsynelatende for døve ører. I saksfremlegget til det regionale helseforetakets styre var kvalitetssikringen ­gjengitt i en ny drakt.1 Administrerende direktør konkluderte med at «Selve konseptet for nybygg på Kalnes virker robust med gode muligheter for å finne effektive løsninger og med tilstrekkelig fleksibilitet til å tilpasse seg fremtidige endringer». Sintefs kritiske anførsler om sengemangel ble til «en svært ­effektiv utnyttelse av sengekapasiteten». Side opp og ned med omskriving av rapporten ble akkompagnert av ut­legning av hvor tett forankringen både i Helse- og omsorgsdepartementet og Helsedirektoratet hadde vært. Det hele må ha syntes tilforlatelig. I protokollen fra styremøtet finnes ikke spor av ­kritiske bemerkninger til annet enn økonomi. Styret lot seg vel forlede av et saksfremlegg som var aldeles villedende. Svarte-Per og ansvaret var dermed formelt plassert hos styremedlemmene. Alt såre vel. Men i 2015 åpnet sykehuset med kaos i akuttmottaket og korridorpasienter fra første dag. ­Manglene lot seg ikke lengre skjule, og skandaleoppslag florerte i mediene. Etter flere år med bruduljer presenterte omsider Sykehusbygg en evalueringsrapport i 2020 – utarbeidet under opp- syn av Helse Sør-Øst. Over 700 sider ble små og store detaljer om sykehuset utlagt. I konklusjonen fantes ikke ett ord om at sykehuset var for lite. At kvalitets- sikrer dømte prosjektet nord og ned i 2009 var også utelatt. Nå har altså Agenda Kaupang tråklet opp beslutningsprosessen. Det er nærligg­ende å konkludere med at administrasjonen i Helse Sør-Øst egentlig er ­ansvarlig for misæren – blant annet ved å forlede styret. Men så enkelt er det likevel ikke. Handlingsrommet i det regionale helseforetaket har neppe vært stort.

Næring etter tæring

Regnskapslovens logikk er at kapital skal gi avkastning. Avkastningen skal dekke renter og avskrivningskostnader. Ved foretaksreformen ble logikken også gjort gjeldende i sykehusene. Når nye bygg tas i bruk og kapitalen og avskrivningskostnadene øker, må driftsutgiftene ned. Det kan dreie seg om store innhogg når store mengder ferdig eldre og avskrevet bygnings­masse erstattes med ny. Men sykehus er ikke fabrikker hvor investeringer i ny maskinpark enkelt gir rasjonalisert drift. Å erstatte gamle bygg med nye gir ikke uten videre driftsgevinster. For å unngå for høye kapitalutgifter og innhogg i driften kuttes mange prosjekter til benet. Resultatet er trange og lite fleksible bygg som ikke fungerer godt. Arealmangel vanskeliggjør god drift og pasientflyt.

Lang dags ferd

Tilfellet Sykehuset Østfold er neppe et eksempel på god bedriftsøkonomi, og et skrekkens eksempel på slett samfunnsøkonomi. For lite da det åpnet, og helt uegnet til å ivareta behovsveksten de nærmeste årene. For veksten vil bli formidabel og alle arealer i bygget er for trange – «optimaliserte» som de er. Utsiktene framover er heller ikke gode; sykehuset er dypt forgjeldet og har måttet låne til egenkapital av mor-­selskapet. Nå bookes det dobbelt på enkeltrommene og det er allerede igangsatt lapping på et altfor lite akuttmottak. De må klare seg som best de kan med de byggene de nå har med løpende ad-hoc tiltak. Kalnes er ingen enslig svale, men et iøynefallende eksempel. I hele landet dimensjoneres nye sykehus etter urealistiske forutsetninger – nå med støtte i Sykehusbygg sin nasjonale framskrivningsmodell. Spørsmålet er hvor lang tid det vil ta før politikerne får øynene opp for modellens svakheter – og hvor mange feilslåtte sykehusprosjekter vi skal måtte slite med i årene som kommer.