Dom er falt i Flekkefjordsaken

– og kanskje ikke helt som folk flest trodde?

Den såkalte Flekkefjord-saken har fått nasjonal oppmerksomhet. Og massiv fordømmelse i media. Pasienter har stått frem med sterke historier om hvordan helsen har blitt ødelagt. Men var legens handlinger egentlig så forkastelige? De fleste synes å mene at legen burde handlet annerledes. Men var feilvurderingene så grove at de kan forsvare straff?

Nå er det falt dom i straffesaken. Legen ble frikjent. Kanskje ­ironisk nok med meddommernes ­stemmer. Meddommerne utgjør flertallet av tingrettens dommere, og er uten juridisk utdannelse. De skal sikre det allmenne innslaget i domstolen, og bidra med klokt, folkelig vett når bevis og juss skal vurderes.

Ofte er det slik at jo mer informasjon om en sak man får, jo mer komplisert kan det bli å fordele skyld og uskyld. Media har en lei tendens til å få frem alt som kan bygge opp om skandalen, og ikke like flinke til å få frem nyanser som kan bidra til noe mindre allmenn fordømmelse. Når media har bygget opp en «skurk» i historien, blir folk naturligvis fortørnet når legen blir frikjent.

«Ofte er det slik at jo mer informasjon om en sak man får, jo mer komplisert kan det bli å fordele skyld og uskyld»

Selv mister jeg noen ganger troen på media som folkeopplyser. Det skjedde for eksempel underveis i arbeidet med den såkalte Avisa Nordland-saken for noen år siden, hvor en kirurg ble beskyldt for å operere friske organer uten grunn og ødelegge helsen til en frisk kvinne. Det dreide seg om pancreas- operasjoner, hvor det den gang ble operert på medisinsk indikasjon uten sikre tester før operasjon. Legen måtte til Høyesterett for å få avisen dømt.

Avisen ga seg ikke og brakte saken inn for Europeiske menneskerettighetsdomstol, men den slapp ikke inn der. De sakene jeg kjenner veldig godt, kjenner jeg som oftest ikke helt igjen når journalistene har «vinklet» saken for å få oppmerksomhet og klikk. Når man utfordrer dem på rollen som ­samfunnsopplyser for å få frem sakens sider på en balansert måte, ender ­gjerne diskusjonen med at de sier at de fremstiller den svakes versjon mot den sterke. Og her er alltid pasientene svake, legene de sterke.

Greit nok, men da er det kanskje ikke rart at det råd Legeforeningens jurister og advokater gir til legene i vanskelige saker, ofte er å la være å kommentere eller gi en kort generell kommentar. Kommenterer man, settes det gjerne inn i en sammenheng som gir et for­tegnet bilde av saken. Det gis en kort frist, journalisten kan ha jobbet i ­månedsvis med saken og mye kan være ferdigskrevet, som i Avisa Nordland- saken, og fristelsen til å bygge opp en skandale kan bli stor. Jeg setter ting litt på spissen her, men det er i hvert fall slik det oppleves.

Men tilbake til Flekkefjordsaken. Saken dreide seg om en tysk stats­borger som fikk norsk autorisasjon i 2007. Han jobbet ved Sørlandet sykehus HF Flekkefjord, ved avdeling for kirurgiske fag, som overlege. Legen fikk konvertert tysk spesialistgod­kjenning i generell kirurgi i 2015, men var ikke ortoped. Han hadde utført ortopediske operasjoner i 11 år, og fra 2016-2019 innkom det flere tilsynssaker. Han ble om­plassert til LIS-lege i Kristiansand i 2019. Den 22. november 2019 skadet en person seg på vinkelsliper, og skadet tommel og pekefinger. Pasienten hadde dype sår, og fikk nesten avrevet tommel og hadde ledd/benskade. Legen vurderte pasienten, og kom til at han ­skulle opereres, men uten å konferere med overlege eller bakvakt. Det ble foretatt midlertidig avstivning av ­tommelens grunnledd og stålpinne ble benyttet.

Retten legger til grunn at operasjonen ikke ble utført i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet som skal kunne forventes. Det ble konkludert med mangelfulle undersøkelser forut for beslutning om operasjon og at avslutningen av pasientbehandlingen var mangelfull fordi det ikke gav utsikter til et vellykket behandlingsresultat. Det ble avholdt møte etter helgens operasjoner, hvor også den aktuelle operasjon ble gjennomgått. Gjennomgangen førte til at operasjonen ble vurdert på nytt med ny gjennomgang av røntgenbilde. Det ble besluttet CT, hvilket retten legger til grunn burde vært gjort forutfor operasjonen. CT avslørte større skader enn det som ble lagt til grunn ved operasjonen, blant annet var en nerve kuttet og det burde vært oppdaget av legen. Spesialist ved sykehuset vurderte det slik at det ­skulle vært gjort en permanent ­avstivning av tommel, og pasient ble henvist til Rikshospitalet.

Legens autorisasjon ble tilbakekalt 13. januar 2021. Det ble der konkludert med uforsvarlig helsehjelp til flere pasienter, herunder i nærværende sak. Statens helsetilsyn anmeldte ­sykehuset. Sykehuset fikk en bot på 1 million kroner. Årsaken var at sykehuset ikke hadde sørget for at legen hadde nødvendig kompetanse og ­erfaring innen fagfeltet og at ledelsen ikke fulgte opp dette med tilstrekkelig risikoreduserende tiltak. Sykehuset var heller ikke organisert slik at legen kunne utføre sitt arbeid i samsvar med kravene til faglig forsvarlighet. Anmeldelse for strafferettslig vurdering av legen ble ikke anbefalt av til­synet, men påtalemyndigheten vurderte saken annerledes og siktet legen 15. april 2021.

Retten redegjør først for kravet til faglig forsvarlighet i helsepersonell­loven § 4, og foretar deretter den ­konkrete vurderingen: «Retten har i sin vurdering lagt særlig vekt på den sakkyndige vurdering fra overlege og professor A, samt vitne­forklaringen fra spesialist i håndkirurgi B og den sakkyndige vurdering fra C. Retten viser videre til vitneforklaringene fra overlegene og kirurgene D, E og F. Samtlige overleger har uttalt at de ville forholdt seg annerledes og at det var kritikkverdig at tiltalte – i stilling som LIS og med forutgående tilsynssaker mot seg – foretok et inngrep på en ­kompleks og kombinert håndskade uten konferering med spesialist eller over­lege. På bakgrunn av skadeomfanget, burde tiltalte konferert med bakvakt / overlege, en spesialist innen håndkirurgi, eller henvist fornærmede til Rikshospitalet før operasjon ble besluttet og foretatt. Situasjonen fortonte seg ikke slik at fornærmede måtte opereres av tiltalte samme dag og det var tid til å innhente bedre kvalifisert personell / spesialist. Også den manglende forundersøkelse initialt fra tiltaltes side førte til en ­uforsvarlig og inadekvat behandling av fornærmede. Tiltalte burde videre ha sørget for at fornærmede – etter ­inngrepet – fikk nødvendig etterfølgende oppfølging som ga bedre utsikter til et vellykket behandlingsresultat. Tiltalte burde også ha journalført behovet for korrekt oppfølging. Atferden anses av retten å være brudd på kravet til omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra tiltaltes kvalifikasjoner, skadens omfang og inngrepets karakter, samt situasjonen for øvrig.»

Rent objektivt kommer altså retten til at legen – her omtalt som tiltalte – har opptrådt uforsvarlig i behandlingen av pasienten. Behandlingen var kort sagt for dårlig. Spørsmålet så er om legen har opptrådt med nødvendig skyld, dvs om legen er å bebreide. En ting er jo om noe går galt, en annen om det er noen som kan bebreides. Her kommer retten raskt til at legen ikke gjorde dette med vilje (forsett) og går deretter over til å drøfte sakens kjernepunkt; nemlig om den aktuelle legen har ­opptrådt grovt uaktsomt.

Retten vurderer først om legen har vært uaktsom: «Ved vurderingen av om handlingen fraviker de krav som stilles til forsvarlig opptreden, må det klarlegges hva som er normen for aktsom opptreden. I den sammenheng må det legges vekt på om atferden på det aktuelle området er regulert ved lovgivning, forskrifter eller på annen måte.

Vurderingen av om handlingen fra­viker normen for forsvarlig opptreden skal være objektiv og ta utgangspunkt i hva en alminnelig fornuftig og sam­vittighetsfull person ville ha gjort i en tilsvarende situasjon. Tiltaltes egen oppfatning av om handlingen var forsvarlig, er ikke avgjørende. Etter rettens syn har tiltalte handlet i strid med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kunne forventes av ham. Det er slik retten ser det ingen holdepunkt i bevisførselen for faktiske omstendigheter som er egnet til å unn­skylde tiltalte, eller redusere graden av bebreidelse. Retten er enstemmig kommet til at tiltalte ut fra hans personlige forutsetninger kan bebreides og var uaktsom.» Her kan man merke seg at retten er enstemmig – handlingene var uaktsomme.

Deretter går retten videre og vurderer om det foreligger grov uaktsomhet, som altså er vilkåret for at straff kan benyttes: «Det avgjørende spørsmål er om tiltalte har utvist grov uaktsomhet. Uaktsomheten er grov dersom handlingen er «svært klanderverdig og det er grunnlag for sterk bebreidelse.»

Her deler retten seg i et flertall og mindretall. Mindretallet vurderer spørsmålet om grovt uaktsomhet slik: «Rettens mindretall – bestående av rettens leder dommerfullmektig Chang – er av den oppfatning at det er grunnlag for å karakterisere tiltaltes handlemåte som grovt uaktsom. Generelt ­bemerkes at kirurgiske inngrep av en kombinert håndskade og med det ­skadeomfang som forelå, er noe som i seg selv burde skjerpet aktsomheten til tiltalte. Konsekvensene av feiloperasjon kan være fatale. Rettens administrator viser særlig til at helsepersonell har en selvstendig plikt til å utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet som til enhver tid gjelder. Etter mindretallets syn må helsepersonellet selv holde seg innenfor rammen av egen faglige kompetanse og sørge for å innhente bistand eller henvise pasienter der dette er nødvendig og mulig. Tiltalte hadde derfor et eget ansvar. Den omstendighet at tiltalte på handlingstidspunktet allerede hadde flere tilsynssaker mot seg grunnet tidligere feiloperasjoner av pasienter, tilsier også en skjerpet aktsomhet fra tiltaltes side. Også tidsmomentet, det vil si den tiden tiltalte hadde til å områ seg, er et sentralt ­moment ved aktsomhetsvurdering. Det forelå ingen uventet hastesituasjon eller nødsituasjon som medførte at tiltalte måtte foreta det operasjonsinngrep som han gjorde. Etter mindretallets syn er tiltalte sterkt å bebreide for ikke å ha konferert med overlege før inngrepet, foretatt en grundig forundersøkelse før inngrepet ble besluttet og foretatt, samt sørget for at fornærmede fikk forsvarlig oppfølging i etterkant av inngrepet. Det er slik mindretallet ser det ingen holdepunkt i bevisførselen for faktiske omstendigheter som er egnet til å unn­skylde tiltalte, eller redusere graden av bebreidelse i den foreliggende sak. Selv om det har vært grunnlag for å kritisere helseforetaket, rokker ikke dette ved mindretallets inntrykk av tiltaltes ­subjektive bebreidelse. På denne bakgrunn finner mindretallet at tiltaltes handlemåte er svært klanderverdig og at det er grunnlag for sterk bebreidelse. Rettens mindretall har kommet til at tiltalte bør domfelles og stemte for ­domfellelse.»

«Rettens flertall – bestående av de to meddommerne X og Y – har i likhet med Statens helsetilsyn kommet til at tiltalte har opptrådt uforsvarlig og uaktsomt, men ikke grovt uaktsomt slik straffebudet krever. Ved denne vurderingen har meddommerne lagt særlig vekt på den manglende begrensning tiltalte som LIS på handlingstidspunktet var underlagt og den systemsvikt og mangelfulle risikooppmerksomhet som forelå fra sykehusets side. Særlig peker meddommerne på at ledelsen / avdelingsleder for til­talte, burde fulgt tiltalte opp med samtaler, møter og skriftlige avtaler, slik at alle andre involverte overleger ble informert likt med hensyn til tiltaltes situasjon og eventuelle begrensninger. ­Meddommerne finner å kunne sterkt kritisere sykehuset for den vedvarende rutinesvikt med mangelfulle rutinebeskrivelse som ledet til at tiltalte i stor grad fikk arbeide uten klare rammer og tydelige begrensninger. Sykehuset var etter flertallets syn ikke organisert slik at tiltalte reelt sett hadde en mulighet t il å kunne utføre sitt arbeid i samsvar med kravene til faglig forsvarlighet. Meddommerne finner videre å kunne kritisere sykehuset for fravær av sikrere mekanismer som kunne kompensert for situasjonen som oppstod. Etter meddommernes syn er disse omstendigheter egnet til å unnskylde tiltalte og redusere graden av bebreidelse hos tiltalte som på et tidligere tidspunkt hadde en stilling som overlege og fikk drive med komplisert ortopedi ved Sørlandet sykehus i Flekkefjord. Flertallet viser også til vitnet W sine uttalelser i retten om at hun ikke alltid var enig med tiltalte i hva som vil være et optimalt behandlingsforløp, men der hun presiserte at – av alle tilfeller – bør han ikke dom­felles for akkurat det forhold tiltalen gjelder. I tillegg viser rettens flertall til at vitnet Q ikke kunne uttale seg om at tiltalte hadde handlet grovt uaktsomt. Rettens flertall mener det er vanskelig å se at tiltalte handlet svært klander­verdig og at det er grunnlag for sterk bebreidelse. Terskelen for ileggelse av straff bør være høy. Rettens flertall stemte for frifinnelse.»

Det ble altså en 2-1 avgjørelse, og tingretten frikjente legen. Det er verdt å merke seg at rettens leder, som er utdannet jurist, kom til at det foreligger grov uaktsomhet. Ofte vil nok påtalemyndigheten vurdere anke særskilt nøye i slike saker. På den annen side er flertallets vurdering i samsvar med tilsynets vurdering, som var at legen ikke burde ilegges straff. Den 13. sept­ember meldte medier at saken ikke vil bli anket av politiet. Da blir i så fall frikjennelsen stående.

Jeg kan også avslutningsvis legge til at dette er en straffesak, hvor det er strengere krav til bevis og skyldkrav. Hvis dette for eksempel hadde vært en erstatningssak, ville beviskravet vært 51 prosent for et gitt faktum (og ikke opp mot nærmest sikkert som i straffe­saker), og kun uaktsomhet (ikke grov uaktsomhet). Utfallet av erstatnings­saker og straffesaker kan derfor bli ulikt. Hadde dette vært en erstatningssak ville legen kunne bli dømt, siden retten kom til at behandlingen var for dårlig og at det forelå uaktsomhet.