Fra borgfred og økonomisk balanse til kollaps og uforsonlighet

Helgeland er området sør i Nordland fylke og består av 19 kommuner. 18 av disse sokner til Helgelandssykehuset. Pasientgrunnlaget utgjør i underkant av 80 000 innbyggere.

De fleste bor i byene Brønnøysund, Sandnessjøen, Mosjøen og Mo i Rana, men mange tusen lever på ikke landfaste øyer eller i jordbruks- og skogsbygdene på innlandet og grenseområdene mot Sverige. Avstandene er lange – fra grensa til Trøndelag i sør og helt nord til Saltfjellet-, og mange må krysse havstykker for å komme seg til sykehus. https://kokom.no/amk-helgeland-med-legevaktsentralerlvs/

Fram til foretaksreformen i 2001 var det sjølstendige sykehus i byene ­Mosjøen, Mo i Rana og Sandnessjøen. Allerede i 1997 gjorde Nordland fylkesting et hederlig forsøk på å samle ­medisinskfaglige ressurser på Helgeland. Vedtaket var at Sandnessjøen skulle bli hovedsykehuset. Argumentene for å satse nettopp her var at kyst­befolkninga hadde en særskilt utfordring med hensyn til tilgjengelighet. I tillegg betjente Sandnessjøen ca 10 000 innbyggere på Sør-Helgeland. Dersom hovedsykehuset ble lagt for langt nord i regionen, ville mange fra Brønnøy og Sømna ha lettere adgang til spesialisthelsetjenester ved å vende seg mot Trøndelag. Vedtaket fra 1997 ble politisk trenert og sabotert, og da foretaksreformen kom i 2001 var intet skjedd. Helgelandssykehuset HF ble etablert i 2001. Tre sykehus ble ett, men i motsetning til mange andre foretak, fikk de tre avdelingene beholde stedlig leder i form av enhetsdirektører helt fram til sommeren 2021. Min uærbødige påstand er at dette var en av suksess­faktorene for at foretaket stort sett gikk i økonomisk balanse i årene som fulgte. Det skjedde likevel endringer i tilbudet, spesielt i Mosjøen som mistet fødetilbud og kirurgisk akuttberedskap i 2006. https://www.nrk.no/nordland/mosjoen-kan-miste-turnusleger-1.1615899

I februar 2013 ga Helse Nord RHF Helgelandssykehuset HF oppdrag om å se på organisering og struktur for spesialisthelsetjenesten på Helgeland. Entusiasmen blant fagfolk var egentlig ganske stor fordi en mulig samling av ressursene ville styrke både tilbud til pasientene og også fagutvikling, ­rekruttering og stabilisering. Vi var mange som etterhvert var slitne av hyppige vakter, mye vikarbruk og ­gjennomtrekk av personell. I tillegg gjorde infrastrukturen i form av nye tuneller og utbedring av veier at transporttida for pasientene var betydelig redusert. Ett felles sykehus for både somatikk og psykiatri ville kunne gi pasienter en god og variert spesialisthelsetjeneste og de ansatte et stabilt fag-og arbeidsmiljø. Tida var over­moden for å se på Helgeland på nytt. Etter en lang og opprivende politisk dragkamp landet til sist Helse Nord og helseminister Høie i årsskiftet 2019/2020 på ei slags Salomonisk ­løsning. Ved bruk av «nyspråk» ble det bestemt at det skulle være ett ­Helgelandssykehus fordelt på to ­steder; Sandnessjøen og Rana. https://www.nrk.no/nordland/helseminister-bent-hoie-vil-ha-to-sykehus-pa-helgeland_-i-mo-i-rana-og-sandnessjoen-1.14877841

«Prosessen i ettertid har vært en studie i hvordan politisk intrigemakeri og sverte­kampanjer saboterte den nest beste løsninga»

Psykiatrien skulle fortsatt være i ­Mosjøen, men tjenesten var allerede underveis i prosessen blitt oppdelt mellom Rana og Mosjøen. I tillegg ­hadde foretaksledelsen på sida av det omfattende arbeidet med struktur­endring av sykehusene, satt i gang bygging av et stort distriktsmedisinsk senter (DMS) i Brønnøysund. Ambisjon­- ene for hvor mange pasienter som DMS’et skulle håndtere, var skyhøge til tross for at de av oss som allerede hadde ambulert i flere tiår advarte mot overdreven optimisme.

Hva har så skjedd siden helse­ministeren bestemte at hovedsykehuset på Helgeland skal ligge i Sandnessjøen eller omegn? Snart tre år etter vedtaket har det meste forvitret. Økonomien i foretaket er kjørt på grunn, lokal ledelse er byttet ut med klinisk gjennomgående organisering, og fagfolk pensjonerer seg tidligere eller rett og slett flytter.

I prosessen om Nye Helgelandssykehuset har Sykehusbygg spilt rollen som premissleverandøren fra helvete. Lokale politikere og fagfolk pekte tidlig ut flere tomtealternativer som lå i akseptabel avstand mellom byene Mosjøen og Sandnessjøen. Tomtene er store og ville uten problemer kunne ta ned de nye redningshelikoptrene SAR Queen. De ligger også i grei avstand for ambulansebåtene som er viktige for akutt­beredskapen langs kysten. Den lokale kunnskapen og kjennskapen ble imidlertid latterliggjort av konsulenter fra Sykehusbygg som hevdet at det viktigste var at ansatte kunne sykle til jobben og sitat «Ingen moderne mennesker ønsker å leve og arbeide i jomfruelig terreng». Jeg deltok som FTV for Overlegeforeningen i møtene med Sykehusbygg i denne perioden. Det var ekstremt provoserende og rystende å bli utsatt for hersketeknikker som hører heime i urtida. Organisering av spesialisthelsetjenester er avgjørende for befolkninga uavhengig av bosted. Lokal kunnskap er derfor viktig for å ta best mulig beslutninger. Jeg ville ALDRI gå inn i en debatt om hvordan sykehusstrukturen i Oslo skal være, men når det gjelder distrikts-Norge, kan enhver med bachelor i transportøkonomi eller byutvikling delta med fynd og klem – uten å ha satt foten ned i den virkeligheten hvor vi – lokalbefolkninga – faktisk skal leve våre liv. Når mange av våre ledere i Helgelandssykehuset heller ikke er bofaste på Helgeland, kan man lett få følelsen av at vi bor i en koloni der konsulenter og direktører bruker prosjekt Nye Helgelandssykehuset for å bygge karriere og CV før de går videre til grønnere beitemarker. Tilbake sitter forfjamsede innfødte som må rydde opp…

Helse Nord RHF har i skrivende stund ekstraordinært styremøte fordi RHF’et styrer mot et samla underskudd på nærmere 500 millioner for 2022. Regjeringa har varsla at alle store bygge­- prosjekt skal settes på vent. Slik jeg ser det brenner det nok en gang et blått lys for ei fornuftig reorganisering av sykehustjenestene på Helgeland. I stedet for å samle ressursene fra tre til ett sykehus, driftes det nå til alt overmål på fire forskjellige lokaliteter, inkludert DMS i Brønnøysund. I tillegg kommer psykiatrien som ingen ­snakker om. Drifta er uhensiktsmessig, vanskelig å lede og kommer med store kostnader både økonomisk og personellmessig. Det tristeste av alt er at debatten om sykehusstruktur har ført til nærmest uforsonlige fronter mellom innbyggerne på Helgeland. Her har enkelte lokalpolitikere vært svært ivrige med å helle bensin på bålet.

Det bød seg ei anledning for snart tre år siden. Da kunne vi fått ett sykehus sånn noenlunde midt på Helgeland. Det ville vært det beste for pasientene, og det kunne gitt oss et stabilt fagmiljø som også virket rekrutterende. Den sjansen ble skuslet bort. Prosessen i ettertid har vært en studie i hvordan politisk intrigemakeri og sverte­kampanjer saboterte den nest beste løsninga. Jeg er glad jeg nå kan gå av med AFP. •