Haukugla:

TILLIT

Pandemien viste at vi er heldige her i Norge som har et helsevesen som er tilgjengelig for alle, uansett inntekt, bosted eller arbeidsforhold. Selvfølgelig var ikke systemet rigget for en slik total omveltning, og svakheter som liten intensivkapasitet ble (enda) tydeligere enn det hadde vært på forhånd.

Norge klarte å håndtere krisen godt, sammenlignet med andre land, selv om det er forbedringspunkter. Hvor mye mer vi skal bruke på helse pr år er et politisk valg, men det er verd å merke seg at vi allerede bruker nær 400 mrd. Kr. pr år, altså ca 25 % av hele statsbudsjettet.

Vi er et samfunn med stor tillit mellom innbyggerne og myndighetene, slik at vi (allmuen) stoler på tiltakene myndighetene vedtar, og vi tror at de (myndighetene) vil oss vel.

Men alt er ikke rosenrødt. Vi trenger en offentlig diskusjon om hvor mye som skal forventes av pårørende, enten det er somatisk syke, ofte demente, som skal skrives ut som såkalt ferdigbehandlet, barn med funksjonsnedsettelser, eller det er psykiatriske pasienter som aldri kommer inn til behandling. Hvor ofte truer ikke pårørende med at «jeg låser døren og reiser bort hvis dere sender ham hjem»? Vi lover hjemmesykepleie, men vet jo innerst inne at de reduserer antall besøk med en gang pasienten er i hus. Hvem skal følge opp alvorlig psykisk syke alle timene i døgnet unntatt den ene timen de er til konsultasjon hver 14. dag?

Vi kan hovere over f.eks. det amerikanske helsevesenet hvor tilgang er avhengig av dyre forsikringsordninger, og kun minimumstjenester for dem som ikke har forsikringer, men de har verken korridorpasienter eller ventelister.

Helseminister Kjerkol har tatt mastergrad på ny teknologi i hjemmetjenesten. La oss håpe at hun kan også kan gjøre et politisk «masterstykke» i å avklare hva vårt offentlige, skattefinansierte helsevesen med rimelighet kan kreve av pårørende, og hva de pårørende med rimelighet kan forvente fra det offentlige.