Illustrasjonfoto: onephoto, stock.adobe.com

Kommentar

Leger og rettsaker

Norge er et land preget av tillit. Tillit mellom befolkningen og myndighetene, og mellom brukere og tjenesteytere, som pasienter i forhold til helsetjenesten, i denne sammenheng leger på sykehusene. Vi ønsker ikke amerikanske ­tilstander hvor rettsakene florerer, og erstatningssummene er hinsides enhver fornuft, men også tapene for den tapende part, enten det er (over)legen eller pasienten.

Legeforeningens president gikk i sommer ut i media og sa at Legeforeningen er kritiske til at pasienter politianmelder etter feil behandling. Det er uheldig hvis det blir vanlig å politianmelde og straffe leger for feil behandling. Terskelen må ikke bli lavere for å gjøre det. Og videre: Legeforeningen opplever nå at leger i økende grad er bekymret for å gjøre feil, i frykt for å bli politianmeldt eller uthengt.

La meg være helt tydelig: Denne kommentaren er ikke ment som et forsøk på å legge ansvaret for feil som oppstår på alle andre enn legen. Det oppstår feil, og de har store konsekvenser for pasienten det rammer, og for involverte leger. Vi må lære av feilene, og vi må ha et system hvor kompetanse bygges jevnt og sikkert, gjerne etter mester-svenn prinsippet, og vi må arbeide i systemer som gjør at man ikke må gå ut over sin kunnskap og kompetanse. Vi må ha miljøer hvor det er trygt å si fra at man trenger hjelp, og hvor egnethet er et naturlig evalueringspunkt for leder.

Tillitssamfunnet manifesterer seg også på mange måter i helsevesenet. Vi krever ikke skriftlig samtykke før behandling iverksettes, men det stilles krav til god informasjon, og pasienten skal kunne ta et valg av forskjellige behandlingsalternativer.

Overlegeforeningen har arbeidet med tilsynssystemet lenge. Of etterlyste allerede i 2010 et lærende og ikke straffende system, en havarikommisjon for helsevesenet. Vi var veldig fornøyd når UKOM ble etablert, men etterlyser nok et bredere og tydeligere engasjement fra kommisjonen. Sentralstyret i Legeforeningen ut­talte i 2009: Mål oss gjerne, men ikke bare på økonomi. Den gang var fokuset fra myndighetene kun på om sykehus­ene gikk i balanse, ikke om tjenestene ga god eller bedre helse. Det har skjedd en gradvis endring, og Bent Høie endret forskriften om ledelse og kvalitet i helsetjenesten, slik at virksomheten fikk et ansvar for å planlegge, organisere og evaluere virksomheten.

Men gjøres dette?

Vi har hatt den såkalte kirurgsaken i Nordland, som er beskrevet på side 28 i dette bladet. Vi har hatt den store krigen på Helgeland, se side 20-21, «Margits artikkel» hvor kreftkirurgien ble ­stoppet pga «dårlige» resultater. ­Virksomheten ble gransket av eksterne sakkyndige, og jeg må si at deres evaluering spriker voldsomt. Den ene mener resultatene er akseptable, mens en annen finner alvorlige avvik. Hadde sykehusene hatt en fort­løpende evaluering av virksomheten, ville kanskje skandalen vært unngått.

Tilsvarende er det med Flekkefjordsaken, også denne beskrevet på side 28 Frode Solbergs artikkel. Selv om man kan fortvile over medias ­vinkling er det åpenbart at ledelsen ved sykehuset har ikke hatt oversikt over resultatene, og dermed mistet sjansen til å korrigere noe som ikke fungerte.

Overvåkning av kvalitet krever tid og ressurser

Det å holde seg orientert om egne ­resultater krever tid, ressurser og ­effektive IKT-systemer, som henter ut resultater fortløpende, i «sann tid». Videre må de nasjonale kvalitets­registrene stille dataene sine gratis tilgjengelig til den enkelte enhet som rapporterer inn til dem. Og dette må gjøres på en måtte som ikke oppfattes som dømmende. Se artikkelen om Kreftregisterets registrering av ­resultat- og kvalitetsdata knyttet til den enkelte lege bakerst i bladet.

Overlegen har innhentet tall fra NPE og Helseklage Antall saker vokser voldsomt. Noe skyldes nok aktivitetsøkning, men jeg tror nok at det er en reell økning i saker som klages inn i systemene. Og der hvor man får avslag, eller erstatningen ikke svarer til forventningene, ja da kommer rettssakene. Heldigvis er det slik at de fleste søksmålene avsluttes før saken kommer til retten, men bare saksbehandlingen oppleves nok som en stor belastning for de involverte parter, både pasienter som har fått et dårligere resultat enn forventet, og for legen(e) som mest sannsynlig har gjort sitt beste. Jeg har nylig vært sakkyndig i en slik sak, som foreløpig er satt på vent, mens nye vurderinger gjøres. Men en dommervenn utbrøt: «Har du virkelig tatt et slikt oppdrag? Da må du forvente å bli kjørt knallhardt i retten». Domstolsadministrasjonen har ikke svart på Overlegens forespørsel om det er vanskelig å få tak i sakkyndige. ­Helseklage etterlyser flere sakkyndige. Hvem vil vel ta slike oppdrag dersom de bare medfører ubehag.

Ministeren bør evaluere

Systemet med NPE, Helseklage, ­Statens helsetilsyn, Statsforvalter, UKOM og domstolene bør evalueres, både hver for seg og som helhet. Dette er en oppgave for helseministeren. Vi (både pasienter og leger) er avhengige av et system som inngir tillit. •