– hvordan skal vi sikre kreftdiagnostikken i fremtiden?

Patologifaget

En patologs diagnose setter premissene for kreftbehandlingen og har dermed en meget sentral rolle i alle pakkeforløp med mistanke om kreft. Med økende gjennomsnitts- alder i befolkningen følger også økning i antall krefttilfeller og dermed betydelig økt ­arbeidsbelastning for patologene.

Hvert patologilaboratorium i Norge produserer mange tusen diagnoser i året med høy presisjon. Det ligger et stort arbeid bak hver prøve og mye av arbeidet er manuelt og kan foreløpig ikke erstattes av maskiner eller roboter. Utviklingen i presisjonsmedisin har med- ført sterkt økende krav til sub­klassifi-sering og molekylærpatologiske undersøkelser, som Next Generation Sequencing (NGS), Nanostring (ex. Prosigna), en lang rekke prediktive immunmarkører og andre analyser. Høyere krav til presisjon har tvunget frem subspesialisering som styrker kvaliteten på diagnostikken. I sum fører dette til mer arbeid per prøve som vil kreve økte ressurser både økonomisk og i form av flere stillinger fremover.

STYRKER

• Patologi er et fasinerende og grunnleggende fag i moderne medisin.
• Tverrfaglig samarbeid med kliniske spesialiteter, spesielt kirurger, onkologer og røntgenleger, medfører økt kvalitet i diagnostikk og behandling. Det gir også gjensidig synergi ­mellom spesialister i sykehuset.
• Rask og spennende utvikling i faget, spesielt med molekylærpatologiske undersøkelser for bruk i person­tilpasset medisin.
• Det er gode muligheter til å forske og patologene er sentrale blant annet i translasjonelle studier. Laboratoriene forvalter et stort biobankmateriale.
• Patologifaget er sentralt i profesjonsstudiet i medisin og andre helsefag. • Patologene bruker tid på kvalitetssikringsarbeid og akkreditering (ISO-15189 standard).
• Obduksjonsvirksomhet er fortsatt sentral for dødsårsaksregisteret og som kvalitetssikring av diagnostikk og behandling i og utenfor sykehus.
• Arbeidstiden er i hovedsak på dagtid med begrenset vaktbelastning.

SVAKHETER

• Høyere krav til presisjon har tvunget frem subspesialisering som styrker kvaliteten, samtidig som dette fører til økt sårbarhet i et fag med rekrutteringsutfordringer av spesialister.
• Svak rekruttering har flere årsaker:
• Patologene er «usynlige» i ­k­linikken.
• Lønnen kan ikke konkurrere med kliniske fag.
• 20 % av patologene er over 60 år og 40% er over 50 år. Det haster med å rekruttere og utdanne leger i spesialisering (LIS) for å erstatte denne kompetansen. Rekrutteringssvikten ses på overlegestill­inger mens det fortsatt er søkere på LIS-stillinger.
• Patologifaget har fått mindre plass i medisinstudiet og studentene får dermed mindre innsyn i patolog­ens virke.

MULIGHETER

• Diagnostikken er blitt svært avansert de siste årene, og patologene har nå en sentral rolle i skreddersydd pasientbehandling. Dette er et spennende område i rask utvikling der patologer må integrere alle aspekter av infor­ma­­- sjon, fra klinisk bilde til genuttrykk.
• Digitalisering av vevs- og celleprøver åpner for en rekke muligheter. ­Digi­- taliseringen vil bedre vår ­arbeids­­- hverdag for eksempel i tverrfaglige møter og ved konsultasjoner. Det vil være en ressurs i utdanning (kurs og studentundervisning). ­Digitale teknikker vil åpne for ­maskindrevne analyser og beslutningsstøtte.
• Kunstig intelligens (KI) har potensiale til å supplere og på sikt mulig av­hjelpe patologene.
• Bedre markedsføring av faget i ­medisinstudiet kan inspirere flere til å velge dette spennende faget
• Faget ligger til rette for forskning, med mange teknikker og et rikholdig vevsmateriale (biobanker)

UTFORDRINGER

Følgende forhold vil utfordre patolog­ene i tiden fremover:

• Økende antall eldre i befolkningen vil føre til økt antall krefttilfeller.
• Innføring av nye metoder, som NGS, er tidkrevende og blir implementert over hele landet for å gi pasienter likt helsetilbud.
• Lange svartider på prøver er uheldig for utredning og behandling av kreft og andre sykdommer, og svartiden forlenges ytterligere ved økte krav til hver prøve.
• Kvalitetsarbeid må «konkurrere om tiden» med daglig rutinearbeid.
• Innføring av flere screeningprogrammer fører til økt mengde vev- og celleprøver. Nylig ble det innført screeningprogram for tykk- og ­endetarmskreft.
• Høyere krav til presisjonsdiagnostikk.
• Subspesialisering er nødvendig for å opprettholde et høyt nivå i forhold til internasjonale retningslinjer
• Naturlig avgang av erfarne og dyktige patologer
• Det er krevende å rekruttere spesialister til bistillinger ved universitetene som igjen vil ramme utdanningen av unge leger.
• Patologer bruker det aller meste av sin tid på diagnostikk av prøver og tiden til forskning blir stadig mindre. Det er krevende å rekruttere kollegaer til forskningsprosjekter.
• Det er krevende å rekruttere pato­loger til verv i faggrupper og til ­styreverv.

KONKLUSJON

Rekrutteringssituasjonen for patologer er alvorlig og dette vil bli kritisk i de nærmeste årene. Økte krav til patolog­enes rolle, som skissert over, fører til et behov for betydelig flere stillinger. Dette vil medføre økte kostnader for sykehusene men er helt nødvendig. Lønnsnivået må være konkurranse­dyktig med kliniske fag og rekrutteringstillegg bør vurderes. Attraktive seniorpolitiske grep er også viktig. Uten akutt og betydelig rekruttering av patologer kan vi ikke sikre kreft­diagnostikken i fremtiden.