Tid for taktskifte?

Først vil jeg takke dere overleger for den innsatsen dere gjør hver dag for å sikre pasientene våre en av verdens beste helsetjenester. Dere har fortsatt store utfordringer med blant annet covidpasienter, utskrivningsklare pasienter som til tider hindrer optimal bruk av ressursene og mange andre belastninger som er krevende i den kliniske hverdagen.

Av adm.dir. Stig Slørdahl
Helse Midt-Norge RHF

Likevel står vi i velferdsstaten Norge og i særdeleshet helsetjen­- esten nå foran et taktskifte. Som ledere i spesialisthelsetjenesten vil vi bli prøvd på evnen vår til å stå i endringsprosesser som krever langsiktighet, nyorientering og evne til prioritering. Statsbudsjettet og de politiske signalene tilsier at helsebudsjettene ikke vil øke slik de har gjort de seinere årene. I årene 2002-2018 økte antallet årsverk innen helse- og omsorgssektoren med 53 prosent og antallet leger i spesialisthelsetjenesten har økt med over 40 prosent i regionen vår siden 2010.

Det oppleves kanskje som et paradoks når energikrisen gir oss som nasjon raske penger av astronomisk størrelse, men den økonomiske handlefriheten for statens finanser kommer til å være begrenset. I tillegg er verden blitt langt mer uforutsigbar.

Selv om vi opplever at veksten har vært nødvendig for å håndtere de store endringene vi har gjort med økt bruk av poliklinikk og dagbehandling, har vi kanskje lagt for stor vekt på økt bemanning på bekostning av infrastruktur og teknologi. Sammenliknet med Sverige og Danmark har de relativt sett vektlagt mer investeringer de seinere årene. Vi vet at et mer fleksibelt og tilstrekkelig areal gir lettere drift.

Samtidig som økonomien nå kommer under press, er det først nå «eldrebølgen» treffer oss for fullt. Selv om eldre i dag er friskere og har flere gode leveår i forhold til eldre på 1980-tallet og perioden med hjelpebehov sannsynligvis blir kortere, er det totale antallet eldre det som gir økt behov for helsetjenester. I enkelte kommuner i Midt- Norge vil andelen personer som har demens nærme seg 6-7 prosent i løpet av noen tiår. Dette forsterkes av at de unge flytter til byene, mens de eldre blir igjen på bygdene.

Økningen i andelen eldre vil kreve en enorm økning i antall ansatte hvis vi skal fortsette tilnærmingen vi har brukt til nå. Problemet er at vi ikke har folk å ansette. Vi går altså tom for folk før vi går tom for penger. Det er i denne virkeligheten at dere nå skal være med å endre helsetjenesten til å klare seg med relativt færre ansatte.

Covidepidemien lærte oss at digitale konsultasjoner er både ønskelig for brukerne og faglig forsvarlig. Likevel har vi ikke klart å opprettholde et ønsket nivå. I Helse Midt-Norge har vi et mål om 20 prosent digitale konsultasjoner i år. Det når vi ikke. Jeg tror at private aktører vil ta en stor del av dette markedet hvis ikke den offentlige helsetjenesten tar signalene fra bruk­erne. Når det er mulig med digitale konsultasjoner sparer pasientene tid og vi utgiftene til pasientreiser.

Slik må vi se på alle områder som kan redusere behovet for flere ansatte. Vi må engasjere oss i forebygging – ikke minst overfor utsatte barn og unge hvor innsatsen bør settes inn tidligere- og styrke samhandlingen med kommunehelsetjenesten for best mulige pasientforløp. Egentlig burde kanskje helsetjenesten vært samlet i et forvaltningsnivå for å utnytte samfunnets ressurser optimalt, men det skjer nok ikke i min tid. Vi har uansett en plikt til at pasientene opplever det som en felles helsetjeneste og her vil digitale løsninger bidra.

Mer penger må prioriteres til invester­- inger i infrastruktur og teknologi. Det gjelder oppgradering av bygningsmassen, men også å ta i bruk tilgjengelig teknologi. Kravet må være at investeringer avlaster behovet for flere ansatte. Det høres enkelt ut, men det innebærer at helseforetakene må bruke mindre på drift og i sektoren vår betyr det relativt færre hender.

Pasientenes bidrag i å finne bære­kraftige løsninger må ikke undervurderes. Jobben vår er å sikre at de har kompetanse til å bidra til riktige valg i behandling og oppfølging, men også til å forebygge. Jeg tror at den totale ressurs­- bruken vil kunne bli mindre med pasienter som har kompetanse til å gjøre de beste valgene for egen helse. Hvordan kan vi som helsetjeneste bidra til å styrke helsekompetansen på en slik måte at den når hele befolkningen? Brukerrepresentanter som representerer helheten i helsetjenesten, har ofte mer nyanserte betraktninger rundt prioritering enn enkelte i helsetjenesten som bare tenker på egen pasientgruppe og ikke på de som eventuelt prioriteres bort.

Vi står foran et økende gap mellom befolkningens forventninger til hvilke tjenester vi skal levere og hva vi faktisk har ressurser til. Blir gapet for stort kan vi risikere å miste befolkningens tillit til oss – en tillit som er viktig for at vi kan være en god helsetjeneste for folk flest. Prioriteringene vi som fagpersoner må gjøre blir vanskeligere og vil kreve mer av oss. Som dere skjønner trenger vi den kompetansen og klokskapen dere besitter for å møte det taktskifte vi nå står fremfor. For min egen del trenger jeg også motforestillinger for å sikre at vi finner de riktige løsningene. Håper du tar utfordringen. •