Alt det som er bra er svunnen tid…

Den gang da det faktisk fantes ­støttepersonell. På poliklinikken trengte du ikke hente inn pasienten. Hun eller han ble bragt inn av en sykepleier eller sekretær. Ofte på et annet rom enn der du fullførte oppgavene fra forrige pasient. Da du kom inn til pasienten var journal og bilder hentet fram. Pasienten hadde tatt av seg ytterklærne, og den innledende kartleggingen av status var allerede gjennomført. Så kunne man gå mer eller mindre rett i gang med en utfyllende anamnese, undersøke, trekke konklusjoner og fortelle pasienten om funn, konklusjoner og det videre opplegget.

Legen kunne så trekke seg tilbake til det andre rommet eller et avlukke, mens sykepleieren fylte ut sykemelding, resept og pakket sammen pasienten. Vår oppgave var da å diktere et notat, det kunne nok ta opptil flere minutter. Til sist i notatet ga vi beskjed om videre oppfølging, at pasienten skulle settes opp til kontroll, eller inn til operasjon, hvor, når og hva som måtte bestilles i forkant. Dikteringsbåndet i kassen og klar til neste pasient!

2023

Jeg er inne i en av mange godkjenn­ingslister i DIPS Arena – og bruker dette øyeblikket av intens frustrasjon, som ett av mange: Teksten som skal godkjennes er materialisert ved hjelp av «talegjenkjenning» – i seg selv en selvmotsigelse, så dårlig den faktisk gjenkjenner nettopp – tale! Og min reaksjon er: «Dette er ikke i nærheten av hva som er diktert – det er uleselig, meningsløst og «invertert». Denne gangen har jeg fanget det og kan rette det opp før utsending – hvordan ville det tatt seg ut fra en universitetsklinikk å la slikt slippe igjennom? Dårlig, selvsagt.

Likevel er det slik at det er blitt ­ganske vanlig – at man må lese egne og andres brev med «godvilje». Fordi jeg vet hvor lett det er å overse til dels oppsiktsvekkende meningsløsheter midt inne i dokumenter som ellers er funnet i orden, kan jeg på en måte legge godviljen til. Men, om jeg var mottaker enten som kollega eller ­pasient/pårørende, ville jeg blitt svært betenkt og like frustrert; er dette slurv – og bryr de seg ikke?

Dette er en kvalitetsforringelse som ingen riktig tør ta opp til diskusjon – for det er ingen vei tilbake. En profesjonell sekretærtjeneste er ofret i jakten på innsparinger – uten diskusjon! Man sanerer merkantil tjeneste, basert på en freidig antagelse at «legen bare faktisk kan ta den jobben selv»! Den offisielle versjonen er at – «Ja – vi bare innførte talegjenkjenning, og sluttet med muligheten for å diktere fra 1/1 (hos oss, da) – og, det gikk jo egentlig fint!»

Det er bare ikke en versjon som må få bli stående – uimotsagt.

Det er flere forhold som har endret min jobbhverdag kraftig – helt uten diskusjon det siste halvåret spesielt. Bottom line – jeg er blitt «alene på kontoret» med min dokumentasjon og ansvar for det – og jeg tvinges av Arena, «oppgraderingen» av DIPS, inn i flere arbeidsoppgaver av alt som knytter seg til å få dokumenter «fra hånden». Man har spart inn på sekretærer (som heller ikke har fått en ­bedre hverdag med sistnevnte – det er stort sykefravær) – så selv om de fortsatt skal hjelpe oss med flere ting, må man spørre seg om man ikke faktisk har «kjørt i grøfta».

Jeg må i min nye hverdag for sikkerhets skyld bombardere dem med ­«intern melding» knyttet opp mot de fleste pasienter for å sikre meg at jeg som sekretær, gjøre en like god jobb som de har gjort: At brevene kommer til riktige adressater, kontrolltimer timer blir bestilt – og koordinert. ­Poenget er – at dette har gått av seg selv – til nå: Når jeg dikterte at «pasienten skal ha en telefonkontroll om to uker etter ­utskrivelse» – så skjedde det, fordi ­setningen passerte gjennom en hjerne! Vår talegjenkjenning, som ikke på noen måte engang er AI basert, men et statistisk verktøy, oppfatter ikke beskjeden og man må ekstra passe på at det skjer. En liten ting – «but, it adds up». Hvordan kan dette være effektivisering? Umiddelbart er det en bespar­else – men ikke i det ­større bildet!

Og – ved denne snedige manøveren – er jeg er blitt min egen sekretær uten at det på noen som helst måte er kompensert for. Man har bare lagt til grunn at vi gjør dette tilleggsarbeidet – på null tid! For meg som bruker LFT-­metoden er det ikke tilfellet. Tiden må tas fra et annet sted – til nå har det vært enda mer av den overtid jeg ikke kan skrive noe for, så det er jo billig. Men på dagtid ved polikliniske konsultasjoner, er det kompensert med forlenget konsultasjonstid. DET vil måtte bli en varig løsning – og derfor et ­økonomisk tap for foretaket.

Jeg skjønner ikke tankegangen – det heter å «Spare på shillingen, og la daleren gå!» Jeg kunne fortsatt – men det får holde i denne omgang. •