Kjære kolleger

Velkommen tilbake etter en tørr, våt og vill sommer – vi begynner å venne oss til de nye tider med 100 og 200-årsflommer – årlig. Nye varme­rekorder som forsøker å si oss noe – uten at det utløser tilstrekkelig bekymring; Europa er attpåtil den verdensdel som varmes hurtigst opp. Vi adapterer oss, scenarioer fra fjerne steder som går våre egne «katastrofer» en høy gang, skaper et (feilaktig) inntrykk av «at dette er håndterbart» – her på berget. Vi har god økonomi og kan ta det meste på strak arm, av reparasjoner og omstillinger.

Dette er svære saker – og vi konsentrerer oss likevel helt automatisk om den renta som struper vår egen øko­nomi langsomt og energipriser – i større grad. Ja, det er det som umiddelbart treffer oss og preger hverdagen, sammen med dyrtid og mangel på enkelte varer og råstoffer. På jobb skjer det som nesten ikke har skjedd før – vi venter på leveranser av utstyr og forbruks­materiell; til stadighet er det «nye ­hansker å irritere seg over» og vi ­tvinges over på nytt alternativt utstyr!

Sykehusøkonomien ligger et sted i mellom disse små og store problemer – budsjettene er svært ute av balanse og det kreves nok en gang «kraftige tiltak». Neste års budsjett vil bli en mye større utfordring enn årets, fordi vi nesten ikke har maktet å nå de målene som var satt for effektivisering i inneværende år! Det må stadig sterkere lut til – og det er svært alvorlig stemning i styrerommene i nesten alle foretak. En får nesten assosiasjoner til gamle dagers svovelprekner fra prekestolen der om man følger strømmede styremøter – styreformannen har nå tatt prestens rolle: Thi produksjonen er så mye dårligere enn forutsatt, må det tukt til! Hvorfor kan dere ikke bare gjøre like mange Tracheostomier som i fjor – er det for mye å be om, er det så vanskelig? Det har vært mye roligere på akuttmottakene – enn forutsatt i sommer – hva er galt? Det gjelder å skape et bilde av lav aktivitet og for mange ansatte – så det logiske kan skje – nedbemanning!

Redskapen er «ostehøvel» – det får ikke hjelpe om man skjærer av seg haken. Budsjettet skal balansere – vedlikehold, reparasjon og enda mer – investeringer må utsettes. Vikarnekt, ledighold av stillinger – det er helt nødvendig! Økt sykefravær – det får ikke hjelpe. Støttepersonell – det må vi i størst mulig grad kvitte oss med – personellet får gjøre jobben selv! ­Legene kan jo skrive – eller? Man skulle ha tenkt på det før – de kan jo både ta en pasient til, og skrive selv, hente ­pasientene i inngangen og ta oppgjøret samtidig med at nye kontroller rekvireres! Genialt! HSØ (OUS) har investert i et pasient­logistikksystem som ennå ikke fungerer, til en kostnad på 1,6 milliard over 10 år – snart er likevel alle skranker tomme! Dette har garantert også kostet mer enn det kommer til å smake, ytterligere kommentar unødvendig.

Man må få spørre – hvor vil man? Det er jo som om systemet har fått aktivert sine telomerer! Det skal effektiviseres enda mer enn før – enda man knapt noensinne innfrir de ambisjonene man så langt har hatt! Denne totalt ubegrunnede optimismen legges så til grunn for årsbudsjett og prosjektplaner år etter år, og historien gjentar seg. Det er nesten rart at ikke de siste årenes erfaringer får noen konsekvens for tanke- gangen rundt finansieringsmodellen? Det er en ubegripelig passivitet i forhold til engang å diskutere Foretaksmodellen i det politiske liv. Styrene rundt omkring kan jo ikke diskutere den, så de vedblir å foreskrive mer effektivisering og sparetiltak og for fagligheten og kvalitet skadelige utsett­elser av anskaff­- elser og vedlikehold. Vi ser ventelistene øker – dette er en giftig cocktail for et sterkt offentlig helsevesen som absolutt alle vil ha: Hvorfor bekymrer ikke våre politikere seg mer for det de ser – enn at de lar selvdestruksjonen få fritt spille­rom? For hvert budsjettår som går på denne måten – ligger banen stadig mer åpen for et delt og stadig viktigere privat helsevesen. Det er kanskje som med Klimaforandringene – vi vet ikke helt sikkert enda – og utsetter å handle. Et skakkjørt offentlig helsevesen vil i økende grad bli mindre attraktivt for pasienter, og så lenge helseforsikringer finnes til en pris mange kan klare, går dette av seg selv. Det andre som skjer er at sparetiltak vil gjøre det mindre attraktivt også for de ansatte å forbli lojale til det offentlige – det private står innenfor flere spesialiteter allerede fram som et alternativ. Det skjer nå – og i klinikken virker det ikke som om noen riktig bryr seg om at vinduet står åpent … Så skal det bli forbudt å arbeide begge steder – ja, da melder bare de som kan, hel overgang da. •