Mye har skjedd siden digitali­seringen startet med de første elektroniske pasientjournalene (EPJ) i norsk allmennpraksis (1). Helsetjenesten har også endret seg mye, med blant annet endring i tempo, alder og sykelighet hos pasientene, økte dokumentasjonskrav og vi har fått digitale løsninger som ikke alltid ­innfrir.

Amerikanske forhold

Fenomenet med frustrasjon over tidstap og meningsløse klikk har bredt om seg og fått et navn: digital utbrenthet. Under president Barack Obama og satsingen på digitalisering av helse­tjenesten i USA vokste «physician burnout» til å bli et stadig mer dokumentert problem (2). I en kartleggings­oversikt av forbindelsen mellom EPJ-bruk og legers utbrenthet ble det identifisert seks hovedårsaker: ­dokumentasjon i EPJ med tilliggende oppgaver, design av EPJ, arbeidsmengde, overtidsarbeid, innboksvarsler og ­varslingstrøtthet (3).

Det er også vist i en undersøkelse som målte grad av brukervennlighet i EPJ-ene (4). Resultatet var en klar sammenheng mellom nettopp brukervennlighet og digital utbrenthet. Det er også tegn på at EPJ-bruken har blitt en stor ekstra byrde for leger i USA, spesialt knyttet til krav om datarapportering i «Meaningful use»-programmet som ga store økonomiske insentiver for å innføre EPJ.

Et annet eksempel er «pajama time» (5). Det er den tiden på døgnet når ­amerikanske leger logger seg på for å fullføre dagens aktiviteter; hjemmefra like før sengetid. Da øker aktiviteten i EPJ-ene. Den amerikanske legeforen­ingen har kommet med råd om hvordan digital tidsbruk utenfor arbeidstid kan reduseres (6).

Utbrenthet blant leger har også egne temasider hos American Medical Association (7), og flere helseorganisasjoner har ansatte i stillinger som «WorkLife Wellbeing Directors» eller «Chief Wellness Officers». Dette skjer i et helsevesen som langt på vei er markedsbasert, der forsikring ofte er inngangen til helsehjelp, og dokumentasjon for tjenestene utstrakte.

Ill. foto: Nadia L/stock.adobe.com

Mer fornøyde her

For fem år siden skrev nevrologen Christopher Elnan Kvistad blogginnlegget Jeg klikker (8). Det handlet om feilmeldinger, en logo og skjermbilder som dukket opp i utide på PC-en. Disse forstyrret det kliniske arbeidet. Irritasjonen over altfor mange klikk og unødvendige stopp var åpenbar. Nyere versjoner har kommet til og mye er forbedret siden da, men programlus dukker stadig opp i nye varianter.

I Norge har det vært en del større digitaliseringsprosjekter. Alle de regionale helseforetakene har elektronisk pasientjournal (EPJ). Tilfredsheten blant legene var likevel ikke veldig god i en norsk studie gjort i 2015-16 (9), og inntil DIPS Arena i sykehus i tre helseregioner ble innført de siste årene er det neppe grunn til å tro at bildet har endret seg mye.

Norske leger ser derimot ut til å være mer fornøyde enn amerikanske leger. En liten kvalitativ studie fant at amerikanske leger uttalte 2,6 ganger hyppigere bekymringer knyttet arbeidsbyrden ved EPJ, sammenlignet med de norske, men leger i begge land mente byrden hadde økt (10).

Eksemplet digital legemiddelkurve

Et interessant eksempel er digitaliser­ing av legemiddelkurve. Forventningen har vært kvalitative gevinster, og delvis effektivitetsgevinster (11). Alle RHF-ene unntatt Helse Midt-Norge har innført elektronisk kurve, altså erstattet papirkurvene for inneliggende pasienter med et digitalt system, i Norge levert av enten MetaVision eller Meona.

Høyere kvalitet på legemiddel­dokumentasjonen, fjerning av avskriftfeil og doseringsfeil på grunn av utydelig skrift har vært noen forventede gevinster. Med «lukket legemiddel­sløyfe» skal rett pasient også få riktig legemiddel til rett tid, i rett dose, ­kontrollert via strekkodeskanning av pasient og legemiddel ved administrasjon. Gevinstene skal være betydelige (12).

En norsk studie viste likevel at man med lukket legemiddelsløyfe hadde veldig mange avvik i prosessen, og det stilles spørsmål om den kvalitative nytten vil ødelegges av en stor arbeidsbyrde i stedet (13). Kliniske effekter ble ikke målt. Sekretariatet i Legeforen­ingen har ikke funnet norsk forskning som dokumenterer redusert antall pasientskader knyttet til legemiddelhåndteringen etter elektronisk kurveinnføring i Norge. Heller ikke som følge av «lukket legemiddelsløyfe», men det er gjort studier om antall feil i legemiddelhåndtering i perioden før elektronisk kurve ble innført (14).

Helse Midt-Norge forsøkte å innføre et elektronisk kurvesystem i årene 2005-10 (15). Systemet ble utviklet av Siemens, men pilotprosjektene ble ikke vellykket. Legene var ikke fornøyde med brukervennligheten og antall feil, og prosjektet ble skrinlagt. Sykehusene i Midt-Norge har derfor skrevet legemidler på papirkurver mens de andre RHF-ene har brukt ca. 10 år på gradvis å tilpasse og deretter stegvis innføre elektroniske kurvesystemer. Det har skjedd avdeling for avdeling, sykehus for sykehus, inntil St. Olavs hospital fikk elektronisk legemiddelkurve (samt nytt EPJ, nytt fødesystem og nytt radiologisystem) i en smekk november 2022.

Oppsummert er erfaringen at det antageligvis tar lenger tid å skrive en legemiddelkurve digitalt enn på papir. Tidsbruken stiger for å kunne øke presisjonen på dokumentasjonen. ­Allikevel har ingen fulgt opp de ­kvalitative gevinstene i særlig grad, og det potensielle tidstapet har ikke blitt kompensert for. Uansett er det lite aktuelt å gå tilbake til papirdokumentasjon, men det savnes tiltak for å bedre tidsbruken.

Mer arbeid på førstemann

EPIC, journalsystemet Helse Midt- Norge har tatt i bruk, er utbredt i USA. Når mange organisasjoner i helsetjen­esten bruker samme system, kan data gjenbrukes på tvers. Her ligger en potensiell gevinst. Tanken er å dokumentere kun én gang, så kan andre behandlere i pasientens ferd i helse­tjenesten kun lese og dermed slippe å dokumentere på nytt.

Utfordringen er at man får tette knytninger mellom enheter som har lite felles når det kommer til kapasitet og aktivitet, for eksempel et akuttmottak versus en dagkirurgisk enhet, en akuttkirurgisk sengepost versus en langtidspost på sykehjem versus et bo- og behandlingssenter. Det er en stor risiko for at byrden ved å dokumentere data som kan gjenbrukes, flyttes til første ledd i pasientforløpet. Den som ser pasienten først, må dokumentere «alt», de som får pasientene til seg senere sparer tid; en utilsiktet oppgaveoverføring.

Hvis man også får nedstrøms av­hengighet av data, altså at systemet ikke lar enkelte helsepersonell utføre oppgaver fordi annet helsepersonell ikke har utført sin del, løper tiden fort. Med dokumentbasert journalføring har man i mindre grad disse tette ­knytningene, større fleksibilitet i ­dokumentasjonsprosessen, men også mindre gjenbruk av data og må lese mer tekst om hver pasient.

Brukervennlighet

I nasjonal e-helsestrategi for helse- og omsorgssektoren frem til 2030 er mål nr. 2 En enklere arbeidshverdag(16). ­Målet er at «helsepersonell skal ha tilgang til brukervennlige arbeidsverktøy som spiller godt sammen, gir god beslutningsstøtte og støtter deres ­arbeidsprosesser». Det er ikke digitalisering i seg selv, men digitale verktøy som hjelper og avlaster legene, samt digital samhandling som frigjør mer tid til ­pasientene, som er veien å gå.

Ifølge Helsepersonellkommisjonen er helsepersonell knapphetsfaktoren i helsetjenesten fremover (17). Om tiden skal brukes til pasientarbeid, må de digitale løsningene være brukervenn­lige, sømløse og intuitive. Det vil ­redusere faren for digital utbrenthet hos norske leger.

Et skrekkeksempel fra et amerikansk akuttmottak er 4000 klikk på én vakt (18). Gjennomsnittlig prosentandel tid som ble brukt på datainntasting var 43 ­prosent. For å nå målet om enklere arbeidshverdag må rapporterings­byrden ned, slik det er lagt opp til med redusert dobbeltregistrering og mer automatisk innrapportering. Data­minimering må være det ledende ­prinsippet, for hvert datapunkt som samles inn tar det tid fra pasientens korte tid med legen.

Suksessfaktorer

Vi må unngå å ende dit amerikanske leger har kommet. Legeforeningens IT-utvalg har foreslått et brukervennlighetsløft der søkelyset fremover må være på optimalisering av arbeidsoppgavene i IT-systemene. Dette kan også tillitsvalgte og ledere ta tak i lokalt – krev forbedringer!

Et hjelpemiddel man kan bruke er Suksessfaktorer for digitalisering i ­helsetjenesten som ble utviklet av ­Legeforeningens IT-utvalg i 2019 ­(faktaboks) (19). Legeforeningen har de siste årene samlet mye erfaring om hvilke suksessfaktorer og barrierer som skiller vellykkede e-helsepro­sjekter fra de mindre gode. Ønsket var å gjøre ansvarlige for digitaliser­ingsprosjekter, små og store, oppmerksom på hvilken risiko forskjellige valg ville få. Forhåpentligvis ville man klare å stimulere til refleksjon rundt hva balansepunktet skal være mellom tidsbruk, datamengde, presisjon og gjen­brukbarhet. Flere av disse behovene er også utdypet i Legeforeningens særskilte høringsinnspill til digitaliser­ingskapitlet i kommende nasjonal ­helse- og samhandlingsplan (20).

Hvis beslutningstakere, prosjekt­ledere og prosjektmedarbeidere følger disse erfaringene kan kanskje helse­tjenesten raskere innføre digitale ­løsninger som bedre støtter helse­arbeiderens møte med pasienten. •