#Legermåleve gjelder alle leger

I sommer har hundrevis av leger, gjennom emneknaggen #legermåleve, varslet om et sviktende system, der de står i en spagat mellom å jobbe som lege og samtidig ha et liv utenom jobben. Kanskje er det et gap mellom forventningene til yrket og det som faktisk møter våre ferskeste kolleger, men flere av historiene fremstår også som systematiske brudd på arbeidsmiljøloven og tariffavtalen, og det er alvorlig.

Av Andreas Aass-Engstrøm, LIS2/3 og konstituert overlege i gastromedisin. Foretakstillitsvalgt SiV og styremedlem i Yngre legers forening

Innlegget er en omskrevet versjon av et innlegg av samme forfatter på yngreleger.no

Åvære sykehuslege i dag er ikke det samme som å være sykehuslege for 15-20 år siden. Stadige krav om effektivisering, økt oppgavemengde, en aldrende befolkning og økte forventninger om behandling og utredning henger dårlig sammen med de trange økonomiske rammene helsetjenesten er tildelt. Oppgavene er for mange, sammenliknet med tiden vi har til rådighet og hvor mange vi er. Dette går utover tid til fagutvikling og spesialistutdanning.

Konsekvensen er at offentlige sykehus ikke lenger er attraktive arbeidsplasser. Mange sykehus har utfordringer med å holde på spesialister og rekruttere nye, og de siste to årene har vi også sett en rask eskalerende rekrutteringssvikt til stillinger som lege i spesialisering (LIS) i nesten alle fagfelt i hele landet. Dette alene utgjør en stor trussel mot hele prinsippet om like helsetjenester for alle.

Under årets Arendalsuke var det bred enighet om at det først og fremst er mangel på folk og ikke penger som utgjør den største trusselen for helsevesenet. Sykehusene viser derimot liten vilje til å rekruttere kjernepersonell som stiller noe flere betingelser enn minimumsrettighetene i tariffavtalene. Samtidig brukes det milliarder av kroner på innleie av ansatte, som ønsker mer fleksibiltet og bedre balanse mellom jobb og fritid enn det sykehusene kan tilby. Det er en absurd bruk av skattepenger.

Foto: Øystein Block Haukeland

Hvordan havnet vi her? Foretaksmodellen, som ble innført i 2002, har sakte men sikkert gjort at det økonomiske perspektivet gjennomsyrer alle større beslutninger i drift av sykehus. Leger som tidligere opplevde en høy grad av faglig autonomi, rapporterer nå om at dette ikke lenger er tilfelle. I 2018 gjennomførte Legeforeningen, i samarbeid med Rambøll, en medlems- undersøkelse blant leger i sykehus. Undersøkelsen viste at opplevelsen av medbestemmelse for sykehusleger var gjennomgående lav. Den var også lavere enn for andre akademikere. I 2021 gjentok Legeforeningen og Rambøll undersøkelsen. Den viser at bare 35 prosent av sykehuslegene angir å være enige, eller helt enige, i påstanden om at den generelle arbeidsbelastningen på sykehusene er «passe stor».

Det er likevel mye ved vår tariffavtale som er bra, så lenge den forvaltes på en god måte. Den er blant annet med på å sikre beredskap på mindre steder og gir også mulighet til å la leger som har kapasitet til og ønske om å jobbe mer, inngå en individuell avtale om utvidet arbeidstid (UTA). I motsatt ende må det også aksepteres at enkeltleger i perioder i livet ikke ønsker UTA eller har behov for ytterligere arbeidstidsreduksjon/ -tilpasning, uten at det truer vikariater, utdanning eller knivtid. Altså en reell livsfasepolitikk. Likevel kan det virke som om vernebestemmelser til tider følges som en norm, ikke en ytre ramme som de er ment å være.

Samtidig opererer arbeidsgiver under de økonomiske rammene sykehusene er tildelt. Det har siste måneder kommet tydelig fram at allerede inngåtte avtaler brytes gang på gang, som sannsynligvis er en konsekvens av pressede ledere som også står i en spagat mellom å tilby forsvarlig pasientbehandling, ut- danne og ivareta sine ansatte. Til syvende og sist er det myndighetene som har ansvaret for å endre den retningen det offentlige helsevesenet er på vei.

Dersom denne utviklingen skal snu, må vi få på plass noen grunnleggende endringer. Sykehusene må forbli både konkurransedyktige og meningsfulle arbeidsplasser, med flotte kolleger, sterke fagmiljøer og gode ledere, og et sted hvor pasientmøter oppleves givende. Jeg håper derfor vi alle, uavhengig av erfaring, kan være omforent om følgende punkter: ↓

Legers kompetanse må både erkjennes og utnyttes bedre, og tiden vi bruker på pasientbehandling må opp.
Klinisk støttepersonell, som helsesekretærer, må tilbake til sykehusene.
HR-enhetene må igjen erstattes av personalkontorer, med nærhet og lojalitet både til den enkelte ansatte og
lederne. HR må søke gode løsninger og hjelpe den ansatte, like mye som sykehuset, for å få hverdagen til å gå opp.
Utdanningen og videreutdanning må prioriteres i like stor grad som pasientbehandling, i dag trumfer drift det meste.
Foretaksbegrepet, og helst foretaksmodellen må bort.
Sykehus må selvsagt bygges store nok, hvor også de ansattes fasiliteter ivaretas.
Teknologiske løsninger vil ikke effektivisere oss ut av bemanningsutfordringene.
Hvorfor skal effekten av teknologisk utvikling være større i framtiden enn det den har vært til nå?
Arbeidsplaner og lønn må endres, om yrket skal ha bærekraft. Dette kan ikke legges over
på partene i arbeidslivet alene.

Som ung lege og tillitsvalgt er jeg dypt bekymret for den retningen det offentlige helsevesenet vårt er på vei. Jeg frykter oppriktig at vi står i fare å ende opp slik helsevesenet i Storbritannia er i dag, i dypt knestående- som følge av mangel på personell, underfinansiering over tid og for få sykehjems- og sykehusplasser.

Spørsmålene #legemåleve reiser, angår alle leger og må løftes på et overordnet nivå. Myndighetene har ansvaret, men vi trenger også toppledere som ser utfordringene fra de ansattes side og tør å si klart fra – og ikke har som eneste fokus å levere på de økonomiske forutsetningene de er tildelt. For å få til endring må vi fortsette å stå sammen, som vi allerede har gjort i mange år. •