HHelseprogrammet i Arendalsuka var dominert av en rekke seanser som kunne opplyse om hvordan ny teknologi vil revolusjonere helsevesenet på ymse vis. For byråkrater og politikere, som nok kan oppleve seg rådville i møte med eldrebølgen, var vel dette svalende og løfterike seanser – ein våg me ikkje har visst um. Jeg orket ikke å delta på disse innovative samlingene. I stedet fant jeg lindring i å besøke en enslig svale i den andre enden av begeistringsskalaen; lanseringen av Framtidens helse- og omsorgstjeneste, en motmelding til helsepersonellkommisjonens rapport. Oslo legeforening var blant arrangørene. Helsepersonellkommisjonens leder var invitert, men var opptatt andre steder i Arendal etter det jeg forsto.

Bredt engasjement – også i tid

Motmelding bringer tankene mer enn 20 år tilbake, til helseforetaksreform­ens start da en gruppe leger samlet seg til et frontalangrep på reformen under fanen motmelding. De spådde en rekke negative konsekvenser – som langt på vei har blitt realitet.

Motmeldingen til helsepersonellkommisjonens rapport er på samme måte et frontalangrep, men nå altså på en offentlig utredning. Nå er det ikke lengre bare leger som står på barrikad­ene, men folk med ulik bakgrunn, blant dem profilerte økonomer som professor Bjarne Jensen og SSB-forsk­eren Erling Holmøy. Litt artig er det at motmeldingen også samler folk fra ulike leire, fra tidligere helseminister Werner Christie til Mads Gilbert. Dette var for øvrig Gilberts andre ­motmelding, han deltok også på ­meldingen mot foretaksreformen for mere enn tyve år siden.

Dagens motmelding består av i alt seksten tekstbidrag med kritikk av helsepersonellkommisjonens rapport. En rekke forhold belyses og problematiseres. Flere peker på at kommisjonen har gitt et fortegnet bilde både av utviklingen og av framtidsutsiktene. Feil diagnose gir feil behandlingsforslag. Et eksempel er forsørgerbrøken. Helse­- personellkommisjonen fremhever at den vil endres vesentlig kommende år. Men samfunnsøkonomen Lars Netsaas og professor emeritus Bjarne Jensen avdramatiserer denne problemstillingen; når vi korrigerer for økt pensjonsalder, vil forsørgerbrøken endres lite. (figur).

Kommisjonens hoved- konklusjon savner begrunnelse

Det lengste og vektigste er bidraget til Erling Holmøy. Holmøy er en sentral SSB-forsker som blant annet står bak flere analyser av hvordan demografi og offentlig velferd vil påvirke offentlige finanser i kommende tiår. Han har en omfattende forskningsproduksjon innen ulike samfunnsøkonomiske emner. Holmøy har levert underlag til flere store offentlige utredninger, også til Helsepersonellkommisjonen. At en så sentral aktør går i rette med kommisjonens rapport er oppsiktsvekkende og høyst uvanlig. Holmøy fremmer innsigelser mot en rekke framstillinger og tilrådninger som helsepersonellkommisjonen og dens leder Gunnar Bovim har fremmet. Hans hovedpoeng er knyttet til kommisjonens hovedkonklusjon; at den «viktigste anbefaling innebærer at samlet helse- og omsorgspersonell ikke skal øke vesentlig utover dagens nivå». Holmøy peker på at denne ikke er underbygget og heller ikke sannsynlig.

Fremskrevet, tilpasset for utsatt pensjonsalder

Aldersgruppene 0-17 år, 18-66 år, 67 år og eldre og total befolkning fremskrevet med SSBs hovedalternativ for befolkningsfram­skrivinger
og ny normert pensjoneringsalder. Samt forsørgerbrøk og endring fra 2020 til 2060 i antall og prosent.

En handlingsregel utelukkende for helsefeltet?

Konklusjonen har blitt omtalt som forsøk på å etablere en handlingsregel for helestjenesten; vesentlig økte behov kan ikke møtes med vesentlig økning i arbeidskraft, i følge kommisjonen må vi i stedet belage oss på flere pasienter per behandler. Flere ­oppgaver per behandler Gitt oppgave­veksten framover innebærer en slik regel krav til urealistisk effektivisering – langt utover den historiske utviklingen. Konklusjonen eller regelen omfavnes ikke bare av politikere, men naturligvis også av leverandørbransjen. De lover gull og grønne skoger – bare vi kjøper inn deres produkter, jamfør programmet i Arendalsuka. Prokrastinering satt i system.

Holmøys viktigste innvending er at handlingsregelen savner begrunnelse. Han konstaterer at vi bruker om lag like mye ressurser på helse som sammenlignbare land, og at veksten i helseansatte er om lag på nivå med veksten i øvrige tjenesteytende næringer. Færre jobber som kjent i industri og jord- bruk til tross for at produksjonen er økt. Holmøy mener at vi må anta at allokering av ansatte til helse er resultat av en ønsket utvikling i befolkningen. At ny teknologi radikalt skal endre denne utviklingen anser han som usannsynlig, for har vi ikke hatt en vedvarende teknologisk utvikling også i årene som har gått? Tenk for eksempel hva heis, telefon eller ­trygghetsalarm har bidratt med for å muliggjøre hjemmeomsorg.

Som et av verdens rikeste land har Norge råd til å videreføre, trolig også bedre standarden på dagens offentlige HO-tilbud, selv om det krever sterk vekst i HO-sysselsettingen.

Helse bakerst i køen

Holmøy stiller seg uforstående – som mange andre – til kommisjonens eksklusjon av helsetjenesten som verdiskaper i det samfunnsøkonomiske regnskapet. Han mener at det er urim­elig at helse, sektoren som venter høyest behovsvekst, skal stå bakerst i køen når vi skal fordele arbeidskraft i samfunnet. Til sist påpeker han at dette er en usannsynlig utvikling. For om det offentlige struper ytelsene i møtet med flere eldre, vil dette uvegerlig føre til økt omfang av private tjenester. Teksten til Holmøy fortjener absolutt å leses i sin helhet, men er lang, og vi velger å ta inn et utdrag av hans ­oppsummering her;   ↓

Ifølge første punkt i sitt mandat skulle HPK «gi en helhetlig og kunnskaps- basert vurdering av behovene for personell og kompetanse fram mot 2040 i lys av sentrale utviklingstrekk og behovet for å ivareta en bærekraftig og sammenhengende helse- og omsorgstjeneste i hele landet, jf. blant annet utfordringene som er trukket opp i Perspektivmeldingen (Meld. St. 14 (2020–2021)).» HPKs (Helse­personellkommisjonens) svar på denne oppgaven er at det er hverken ­nødvendig eller ønskelig med vesentlig vekst i HO-bemanningen fremover. ­Begrunnelsene for dette hovedbud­skapet holder ikke. De baserer seg for det ­første på helt urealistiske antakelser om at man kan hindre vekst i privatisert HO (Helse og omsorgstjenester) hvis det offentlige tilbudet ikke holder tritt med etterspørselen. For det andre reflekterer det en favorisering av andre næringer som bryter fullstendig med samfunnsøkonomiske prinsipper for effektiv bruk av knappe ressurser. For det tredje har HPK erstattet realisme med ønskedrømmer når den mener at effektivisering, forbedringer av helsetilstand, omorganiseringer, økt egeninnsats og familieomsorg vil nøytralisere virkningene av aldring slik at det blir mulig å beholde, kanskje bedre dagens standard på HO- tjenestene uten ­bemanningsvekst. HPK er ikke i nærheten av å gi tallanslag som ­sannsynliggjør at dette er realistisk. Jeg har ikke den medisinske kompetansen som trengs til å vurdere gehalten i HPKs forslag til effektivisering og omorganisering. Det er dette som burde vært hovedsaken, og det kan hende at HPK her har verdifulle innspill. HPK har selv satt disse i skyggen av sin ­offensive anbefaling om tilnærmet nullvekst i HO-­sysselsettingen. Tilliten til at HPK’s forslag virkelig er potente ville vært større hvis kommisjonen i større grad kunne forklare hvorfor tidligere effektiviseringstiltak ikke har virket etter hensikten. Som et av verdens rikeste land har Norge råd til å videreføre, trolig også bedre standarden på dagens offentlige HO-tilbud, selv om det krever sterk vekst i HO-sysselsettingen. Også med nøkterne anslag på produktivitetsveksten fremover vil det fortsatt være rom for en beskjeden velstandsvekst fremover, se Holmøy mfl. (2020). Husk at utgangspunktet for denne veksten er en levestandard for ­gjennomsnittsinnbyggeren som verden aldri har sett maken til. Den reelle veksten per innbygger i nasjonalinntekt og totalt BNP påvirkes lite av at mye av den brukes på HO. HO-veksten vil komme i privat sektor dersom det offentlige reduserer ­ambisjonene for sitt sørge-for ansvar. Det vil bety at utgiftene vil betales av egen lommebok, fortrinnsvis via forsikringspremier, i stedet for økte skatter. Det kan føre til lavere samfunnsøkonomisk effektivitet i HO- produksjonen og mer dramatiske utslag av inntektsulikhet. Veksten i annet forbruk blir isolert sett lavere når ­veksten i HO-forbruket forsterkes, uavhengig av om HO-veksten kommer i privat eller ­offentlig regi. De tilhør­ende endringene i sysselsettingens fordeling på næringer vil reflektere en velfungerende økonomi som bruker knappe ressurser på det som gir høyest nytte for samfunnet. •