Et økende problem

Når vi snakker om vold, er det ofte fysisk vold en først tenker på. Men vold på arbeidsstedet omfatter en ­rekke scenarier og kan defineres som «enhver verbal, nonverbal eller fysisk atferd som truer eller er skadelig for andre eller deres eiendom» (1)

Flere internasjonale studier viser at helsepersonell i psykiatrien har høyere risiko for å oppleve vold fra pasienter sammenliknet med andre spesialiteter (2, 3). I Sverige fant man at hele 83% av helsepersonell rapporterte å ha opplevd vold i psykisk helsevern, hvorav 47% var hendelser de siste 6 månedene (4). Dette tegner et dystert bakteppe for det tragiske knivdrapet på psykiater Wieselgren 6. juli 2022, hvor gjernings­- mannen er dømt til rettspsykiatrisk behandling for drap og forberedelse til terrorangrep (5). Danmark ble også rystet av et drap på en psykiater i ­sommer, hvor en pasient av psykiat­eren har innrømmet drapet (6).

Likeledes er vold et økende problem i Norge. Ullevål publiserte i 2019 en rapport som viste en 250% økning i hendelser med vold, trusler eller ­utagering (7).

På akuttmottaket vårt i Stavanger kommer pasienter inn med ulike problemstillinger, men over halvparten av de akuttinnlagte bruker rusmidler (upublisert data). Rusmidler kan ­maskere reelle psykiatriske symptomer, men også bidra til at pasienter er para­noide, redde, eller sinte. Slike situasjoner er uforutsigbare, og medfører betydelig økt risiko for vold. Trusler om å skade den ansatte, drepe familien eller oppsøke barna til den ansatte, er eksempler på psykisk vold som personal opplever. Spytting, sparking, slag, og å få gjenstander kastet etter seg kan dessverre være en normal dag på mottaket. Vi står i mye. Vi tåler mye. Men er vi nødt til å tåle alt i like stor grad? Hvor går grensa?

Negative effekter av vold

Ansatte som opplever vold på jobb har økt risiko for fysiske og psykiske problemer senere (8). En nærliggende konsekvens av uhelse som følge av jobb, er at folk slutter. I Stavanger-­området er det stor psykiater-mangel (9), og vi opplever store rekrutterings­problemer. Årsaken til det er trolig sammensatt, men belastende arbeidsvilkår inkludert vold, kan spille en vesentlig rolle. Vi hører om leger som ønsker å bytte spesialitet bort fra psykiatri. LIS3 gruer seg til vakt, deriblant håndtering av voldelige ­utagerende pasienter.

Det kan oppleves som at kravet til et trygt arbeidsmiljø for ansatte i psykiatrien nedprioriteres til fordel for pasient­- rettigheter og en naiv tro på at alvorlig syke pasienter ikke kan bli voldelige.

Illustrasjonsfoto: stock.adobe.com

Mulige årsaker

En direkte årsakssammenheng vil være umulig å påvise, men vi finner det nærliggende å reflektere rundt lovendringen om krav til åpenbart manglende samtykkekompetanse som ble innført i 2017. Dette hevet terskelen for tvangsbruk, og en direkte konsekvens vi som klinikere observerer er at pasienter er sykere når de legges inn og behandlingsforløp avsluttes prematurt. I Stavanger har pasienter innlagt på tvang kortere liggetid første gangen, men de som blir re-innlagt ligger ­dobbelt så lenge som før (upubliserte data). I til­- legg kan en ikke lenger tilby medikamenter mot psykose frivillig hos pasienter som er vurdert som ikke sam­tykkekompetente, men må fatte vedtak om tvungen medisinering. Vedtakene er omfattende, og ved en eventuell klage utsettes behandlingen ytterligere i på­- vente av saksgang. Ved slike tilstander er voldsrisiko akutt forøket, og, ettersom pasientene ofte er for syke til å kunne forholde seg til en rasjonell samtale er det desto mer maktpåligg­ende å kunne gi effektive medisiner raskt for å dempe lidelsestrykk og redusere risiko. Vi mener målet må være riktig tvangsbruk, og ikke minst mulig tvangsbruk.

En reduksjon i psykiatrisk senge­kapasitet har medført at lukkede senge­- poster nesten utelukkende behandler pasienter på tvang, altså pasienter med alvorlige psykiske lidelser. Begrenset kapasitet gjør det nødvendig med ­ytterligere prioriteringer av de sykeste pasientene, som de med en forhøyet risiko for å utøve vold eller som er til fare for seg selv eller andre. Dette kan føre til negative effekter i miljøet, både for pasienter og personale. Sengepostmiljøet kan endre seg når en er nødt til å fokusere på risikohåndtering og hyppig tilsyn. Pleiefaktoren er ikke alltid mulig å øke, og i ekstreme tilfeller må aktivitetstilbud og gruppeaktiviteter kuttes ned på, fordi personalet må passe på pasienter som kan være til fare for seg selv eller andre. Dette vil også ha en påvirkning på behandlingen som blir gitt, da sikkerhet og forebygging av voldsepisoder kan sette føringer på hvordan miljøtiltak blir tilrettelagt.

Trygghet – for alle

Uansett hvor en jobber, er sikkerhet og trygghet essensielt. For oss som jobber med de sykeste pasientene, er det åpenbart at de også trenger trygghet og god behandling, inkludert riktig og tidlig medisinering. Men for at vi skal kunne gi pasientene det, må vi kunne gå på jobb uten å utsettes for vold. •