Denne anmeldelsen sto første gang på trykk i tidsskriftet Michael utgave 3/2024.

Etter å ha tilbrakt et yrkesliv i helsevesenet merker jeg en umiddelbar motvilje mot begrepet transformasjons­ledelse. Dette er altså en temmelig fordomsfull anmeldelse av «den første boken på norsk om den mest omtalte ledelsesformen de siste tretti årene».

Ifølge bokomslaget vil boken passe de fleste lederprogrammer. Første ut­gave kom i 2013, og i forordet står det at boken allerede er blitt en klassiker på feltet, og at den brukes i universiteter, høyskoler og blant ledere, konsulenter og andre. Vi kan videre lese at boken er lettlest, holder en høy standard og er forskningsbasert. Problemet er at fag og forskning fremstår som høyst dubiøs, preget av skjevheter og tvilsomme metoder. Dette preger også boken, men det er ikke lett å avgjøre om det er selve konseptet transformasjonsledelse som er mest problematisk eller om det er forfatternes framstilling.

Boken er delt i fire deler. I det første kapittelet knyttes transformasjons­ledelse til fire elementer: idealisert innflytelse, inspirerende motivasjon, intellektuell stimulering og individuell støtte. Vi kan lese om hvordan bedriften og medarbeiderne opplever alle mulige positive effekter av denne lederstilen, og hvordan vi som underordnede ender opp med tro på en bedre framtid og drøssevis av andre positive effekter. Hvorfor all verdens gode lederegenskaper skal kategoriseres som tilhør­ende denne ledelsesstilen er imidlertid ikke godt forklart. En blir sittende igjen med opplevelsen av å ha lest en innsalgsbrosjyre.

At alt ikke er såre vel selv med transformasjonsledere kommer også fram, men her presenteres vi for en forklar­ing. Det finnes nemlig noen juksemak­ere, som driver pseudotransformasjons­ledelse. De er tillagt alle negative egenskaper en kan tenke seg, de er selvopptatte, selvberikende, og søker dysfunksjonelle maktallianser, villeder, fører folk bak lyset mv. Skillet mellom de autentiske transformasjonslederne og de falske skyldes ulik motivasjon. Det verste er at pseudotransformasjons­ledere gjerne kan utgi seg for å være transformasjonsledere.

I kapittel 3 går Øyvind L. Martinsen kritisk gjennom forskningen på feltet. Han slår fast at Ledelse er ikke bare et fag, det er også et «salgs- og begeistringsmarked». Mine innvendinger blir langt på vei bekreftet, begrepet transformasjonsledelse er ikke godt av­grenset, det overlapper med andre beskrevne ledelsesformer og forskningen er av varierende kvalitet. Den beste forskningen synes å være studier hvor ledere randomiseres til intervensjon med opplæring i transformasjonsledelse versus ingenting. Intervensjons­gruppen kommer ikke overraskende bedre ut. Martinsens kapittel står i skarp relieff til den øvrige fram­stillingen som tidvis bærer mer preg av en trosretning enn av fag.

Forskerne det vises til utallige ganger, og som vel har vært instrumentelle i etableringen av feltet, Bass og Avolio, har ikke bare gitt forskningsbidrag, men også etablert et måleinstrument og et opplæringsprogram, som begge er opphavsrettsbeskyttet og kan kjøpes på nett.

Boken gir nok et godt innblikk i feltet, men det er et ganske sørgelig nivå på hele opplegget. Jeg synes boken var underholdende, men mest fordi den framstiller et felt som er så svakt og tendensiøst fundert. Det er litt forstemmende at det er så svake teorier både nåværende og framtidige ledere fostres opp med. •