Kjære kolleger

Både Støre-regjeringen og de aller fleste av våre politikere er krystallklare på at vi selvsagt skal ha «verdens beste offentlige helsevesen». Vi er stolte av velferdsstaten og den offentlige helsetjenesten. Et privat forsikrings­basert system, som i mange andre land, avvises av nesten alle – men avvisningen er varierende i de ulike leirene.

Likevel har vi allerede et voksende privat alternativ – som kanskje skal vise seg å bli velkomment likevel? Helseminister Vestres umiddelbare fanesak ble ventelistene, og dette kan i hvert fall bare løses ved å etablere samarbeid med allerede eksisterende private sykehus og spesialistsentre. Det gir vind i seilene til de private aktørene, og vi vet at ministeren har et mer pragmatisk forhold til denne voksende delen av vår helsetjeneste.

Økonomien er dessverre bare blitt verre – nesten ingen helseforetak kan nå sies å skille seg positivt ut fra de andre. Alle har store utfordringer som i betydelig grad preger arbeidssitua­sjonen. Underskuddene bare vokser – og det etter flere år med den samme «kritiske situasjonen som krever ­ekstraordinære tiltak for å komme i balanse». Implisitt har vi ansatte hatt et håp, eller en naiv forventning, om at bedre tider ville komme – men tvert imot, situasjonen har bare blitt verre!

Så ille som det er nå, har det knapt vært før, og det er ingen grunn til å tro at vi vil komme i mål uten å endre finan­sieringsmodellen. Spesialisthelsetjen­esten har vært underfinansiert i mange år, og uten at dette faktumet aksepteres og kompenseres, vil det hele ende i økonomisk og faglig ruin. (Grimsgaard).

Vi er allerede på god vei dit: Nyutdannede medisinere takker nei til spesialisthelsetjenesten – et lenge varslet problem som nå manifesterer seg. De ser heller for seg å bli fastleger (sic!) eller søker utradisjonelle stillinger utenfor helsetjenesten. DET er et kraftig signal. Lønns- og arbeidsvilkår i sykehusene er ikke lenger konkurranse­dyktige i et moderne arbeidsliv, og det offentlige taper rekrutteringskampen. Hvem ville trodd dette for 10-15 år siden?

I den andre enden ser vi at flere slutter ved 67, eller tidligere – noe som har vært uvanlig for sykehusspesialister, så lenge helsa holder. Dette er uheldig i en situa­sjon der samfunnet ellers har fokus på at arbeidstakere i fremtiden må stå lenger i jobb for å balansere det økende antallet pensjonister. Paradoksalt, når vi er den yrkesgruppen som tradisjonelt uoppfordret har jobbet til 70 og 72, endog lenger! Når vi mister folk i begge ender, er det grunn til bekymring, ikke sant?

Hvordan passer dette med en medisinsk utvikling som akselererer og gir flere behandlingsmuligheter til høyere kostnad og et økt investeringsbehov vi ikke har sett før?

Investeringsbudsjettene har i mange år allerede vært utilstrekkelige, brukt opp midt i året – og er nå ikke-eksister­ende. Kassasjonsbudsjettet, som i en periode løste noen akutte problemer, er også forsvunnet – det å erstatte en defekt vaskemaskin for kirurgisk utstyr på en avdeling har blitt en stor sak. Alle nyan­skaffelser er årelange prosesser som utsettes for å forskyve utgifter til neste år; et modus operandi som rammer alt innenfor den offentlige helsetjen­esten. Hvordan ser man for seg «cutting edge medicine» i det offentlige norske helse- vesenet om to år? Kan noen ­ansvarlige svare på det? Jeg antar at svaret hos våre ledere vil være det samme: «Situasjonen er meget alvorlig, og vår oppgave nå er å innhente underskuddet og komme i balanse i neste års budsjett. Vi kommer ikke til å få friske midler, vi må respekt­ere rammene!» Et kortsiktig perspektiv – som selvsagt er korrekt – men katastro­falt med tanke på hvor vi er på vei.

Vi som husker «Hjertebroen til ­England» ser nå at vi er i ferd med å kjøpe tjenester i andre nordiske land, fordi vi ikke ser oss i stand til å gjøre anskaffelser og etablere tilbud selv. Selv om dette heller ikke er god økonomi, «slipper vi å investere på årets budsjett».

Du vet – denne offentlige fattigdommen i Nordens Kuwait er ikke troverdig! Statens inntekter som følge av høye strømpriser og ekstra fortjen­este på energikrisen som følge av Ukraina-­krigen, sammen med økt salg av norsk gass, er der. Det siste året har staten tjent omtrent 3,6 milliarder på den nye grunnrenteskatten fra laksenæringen – dette alene kunne ha bidratt til å møte den kronisk skakkjørte sykehusøkonomien.

Jeg vet, så enkelt er det selvsagt ikke – handlingsregelen, osv. Men – det er på tide å tenke nytt, målet er å bevare den offentlige helsetjenesten på det nivået vi kjenner den. Nå ser det ganske dårlig ut, og det er skandaløst å la tjenesten forvitre under panisk sparing for å nå umulige mål!

Vi gidder snart ikke å mase mer om dette, og det å jobbe etter 67 for min kohort er allerede «ulønnsomt» av andre regelstyrte årsaker. Hytta – her kommer jeg! •