Politisk ønsketenkning

Regjeringen vil møte fremtidens personellkrise med smartere jobbing. Den kan jo håpe, men mest sannsynlig ender Norge opp med å importere ­arbeidskraft.

Av Aslak Bonde, kommentator og frittstående politisk analytiker

Politikere elsker anekdoter. Når partilederne holder sine store taler – til landsmøtene eller til folket i nyttårstalen, krydrer de budskapene med å fortelle om sine turer rundt i landet der de har møtt både den ene og den andre vanlige personen som har lært dem noe, og som kan tjene som eksempel til etterfølgelse.

I sykehusverdenen er det for tiden Bærum sykehus politikerne er mest opptatt av å fortelle om. Se! Der bruker de Kunstig Intelligens (KI) til å vurdere røntgenbilder. Snart kommer alle sykehus til å jobbe mye smartere og raskere ved hjelp av ny teknologi. Sier politikerne.

Det er nemlig smartere jobbing som er et av deres viktigste svar på det alle politikere er aller mest opptatt av for tiden: At vi går tom for folk, før vi går tom for penger. Først formulert av Helse- personellkommisjonen, men utdypet og generalisert i perspektivmeldingen som regjeringen la frem rett etter sommer­ferien, og som de fleste oppossjons­partiene er i ferd med å slutte seg til.

Perspektivmeldinger blir lagt frem hvert fjerde år, og det vanlige budskapet er at vi må bruke mindre oljepenger for å unngå at vi på noen generasjoner tømmer oljefondet. Nå er, imidlertid, fondet blitt så stort, og det legger på seg i et slikt tempo, at det ikke lenger er troverdig å si at generasjonene etter oss kommer til å få ekstra store problemer med å finansiere velferdsstaten. Følgelig har byråkratene i finansdepartementet skiftet fokus.

De peker på at det i 2060 vil bli færre arbeidstagere som skal yte tjenester til mange flere pensjonister. Den store utfordringen i tiårene fremover blir å få flere av dem som er i arbeidsfør alder til å jobbe, at vi prioriterer hva vi skal bruke de menneskelige ressursene på, og at vi kontinuerlig sørger for å få mer ut av arbeidskraften. Litt ved hjelp av bedre organisering og arbeidsdeling, men aller mest ved at hver og en av oss «jobber smartere».

Spesielt i helse og omsorgssektoren er det et mål. Det er der utfordringen er størst. Om ikke de siste tiårenes trend brytes, vil praktisk talt all ny arbeidskraft måtte brukes på helse- og omsorgsoppgaver.

Det er mot dette bakteppet politikerne setter opp de KI-utprøvende legene i Vestre Viken. De tror at det i årene fremover skal være mulig å gjøre ­ veldig mange oppgaver i sykehusene ved hjelp av KI. I første omgang som støtteverktøy, etter hvert også som selvstendig diagnostiker og behandler med leger og sykepleiere som over­våkere. Hvor langt det kan gå, og hvor mye arbeidskraft som kan spares, ­vokter de seg selv for å si noe om.

De vet jo at skepsisen er stor, og at det er lett å bli latterliggjort. Innføringen av ny teknologi har uomtvistelig lettet mange arbeidsprosesser i sykehusene, men det er påfallende hvor mange nye behov som også har oppstått, og hvor store transaksjonskostnadene er. ­Ganske mange leger ville, dersom de hadde turt, møtt politikernes fortelling om KI på Bærum sykehus med noen ganske maleriske beskrivelser av Helse­- plattform-innføringen i Helse Midt.

Om ikke de siste ­t­iårenes trend brytes, vil praktisk talt all ny arbeidskraft måtte brukes på helse- og omsorgsoppgaver.

Aller mest dreier antageligvis regjer­ingens slagord om smartere jobbing seg om at den føler seg tvunget til å gi et svar på den utfordringen den selv beskriver. Det er politisk umulig «bare» å peke på et problem. Tilsvar­ende er det med hovedtiltaket for å løse den varslede bemanningskrisen: Et inkluderende arbeidsliv. Både denne og de foregående regjeringene har hatt en målsetning om få flere av dem som i dag står utenfor arbeid og utdanning inn i jobb eller jobbkvalifisering, men de har ikke lykkes. Målet om å få en større andel av de mellom 15 og 62 inn i arbeidslivet har mer karakter av et ønske enn et politisk tiltak.

Aller verst er det at et av de tiltakene som kanskje kan bidra til at flere kommer i jobb også kan bidra til noen av dem som i dag jobber 100 prosent ­velger å arbeide redusert. Regjeringen er nemlig opptatt av at arbeidsgiver i større grad enn i dag må tilrettelegge slik at det blir mulig å ta folk med ulik arbeidskapasitet inn i bedriften, sykehuset eller institusjonen. I praksis kan den da undergrave sin egen satsing på heltidsstillinger i helsevesenet. Det vil ikke være mulig å skille deltidsarbeid for dem som trenger en tilrettelagt arbeidsplass fra deltidsstillinger for dem som «bare» synes det er blitt for stridt å stå i en 100 prosents jobb på en avdeling der det stadig effektiviseres.

Konklusjonen er at det ikke er spesielt stor grunn til å tro at verken denne eller kommende regjeringer vil klare å inkludere langt flere i et arbeidsliv der de aller fleste jobbene kommer i helse og omsorgssektoren. Det er heller ikke mulig å vedta at KI og annen ny teknologi totalt sett skal være arbeidsbesparende.

Da gjenstår det to løsninger. Den ene er at kvaliteten og omfanget av helse og omsorgstjenester blir lavere og mindre. Den andre er at man importerer arbeidskraft. Den første vil velgerne helt sikkert ikke godta, og inntil videre virker det som om politikerflertallet heller ikke vil åpne opp for den andre løsningene. Noen følger Helsepersonell­- kommisjonens tanke om at det er uetisk å hente leger og sykepleiere fra andre land. Andre trekker frem beredskap. Under pandemien lærte vi at det er sårbart å ha utenlandske vikarer på sykehusene. Atter andre igjen sier at arbeidsinnvandring på lang sikt ikke lønner seg. Om arbeidsinnvandrerne etablerer seg med familier, kan kostnad­ene ved å hente folk fra ut­landet bli like store som gevinsten. Både i penger og i behov for menneskelige ressurser.

Samtidig ser vi allerede i dag at ­vikarbyråene i stor grad formidler svensk og dansk arbeidskraft til sykehusene. Vi ser også at det rødgrønne flertallet som har ført en meget restriktiv politikk mot innleie i næringslivet fullstendig har skjermet helsesektoren. På det området har frykten for velgerne overstyrt ideologien.

Slik blir det ganske sikkert i tiårene fremover. Dersom det virkelig blir færre folk her i landet enn det vi trenger for å opprettholde og å videreutvikle et godt sykehustilbud, kommer vi til å ha råd til å jekke opp lønningene slik at vi får kjøpt det vi trenger fra andre land. Så får det heller være med etikken. •

2024-10-07T08:41:52+02:00Overlegen 3-2024|

Del denne artikkelen

Gå til toppen