Psykiatri i krise – Hva hindrer rekruttering til faget?

Hvilken type lege man blir, er ofte et resultat av en rekke valg og til tider tilfeldigheter. For noen er psykiatri et tidlig, klart valg, mens for andre er det en modningsprosess eller et resultat av praktiske hensyn. De erfar­ingene man gjør seg i møte med faget, spiller sannsynligvis en avgjørende rolle for om man ønsker å bli, og forbli, psykiater.

Psykisk helse, og spesielt psykisk sykdom, er noe enhver lege må ha et faglig forhold til, uavhengig av spesialitet. Jeg mener bestemt at en viss grad av psykiatrisk kunnskap er nødvendig for oss alle som leger – på samme måte som psykiatere må ha innsikt i fysio­logi, patologi og de vanlige, alvorlige sykdommene som kan ramme pasient­ene. Det å gjenkjenne den alvorlig syke pasient er en sentral del av legegjern­ingen, uansett hvilken spesialitet man har.

En psykiater må ha solide kunnskaper om hva som påvirker den menneskelige psyken, fra somatiske og nevrologiske faktorer til miljø­messige og psykologiske prosesser.

Psykiske lidelser kan virke fremmede hvis man ikke har erfaring eller kunnskap om dem. Slik er det med all spesialisert medisin. Det er naturlig at en spesialist innen ett fagområde har dypere innsikt enn en som har spesialisert seg på et annet felt. Samarbeid på tvers av fagfelt utgjør en stor del av hverdagen for mange av oss.

Psykiatri er et bredt fagfelt – noe mine kolleger nok vil være enige i. Faget favner både det akutte og det langsiktige; fra «brannslukking» til langsiktig og grundig arbeid. Psykiatri innebærer alt fra psykoterapi, psykofarmakologi og avanserte tverrfaglige utredninger, til å følge pasienter ­gjennom bedring og forverring i et livsløpsperspektiv. Det er også ønskelig at flere psykiatere bidrar til forskningsarbeid, og mange gjør gode bidrag som fremmer fagets utvikling.

Som leger og klinikere er vi beslutningstakere, og vi står overfor mange spørsmål daglig. Det kreves god faglig forståelse og et godt klinisk blikk, samt evne til å stå stødig i avgjørelser. Sam­tidig må vi være fleksible, trenet i differensialdiagnostikk, og i stand til å justere kursen og kontinuerlig evaluere våre handlinger. Dette krever selvstendighet og autonomi i yrkesutøvelsen.

De aspektene jeg har beskrevet, har sine paralleller i andre fagområder. Psykiatri er et fag som byr på livslang læring og stadig nye utfordringer, hvor en lege kan finne både interesse og motivasjon gjennom hele yrkeslivet. Så hva mangler? Hvorfor ønsker ikke flere leger å bli psykiatere? Har dette noe til felles med rekrutteringsproblemene vi ser innen andre sykehus­spesialiteter?

Psykisk helse, og spesielt psykisk sykdom, er noe enhver lege må ha et faglig forhold til, uavhengig av spesialitet.

Det har lenge vært snakket om mangel på psykiatere. Mange opplever at de er overbelastet, med for lite tid og ressurser til å gjøre det de ønsker for faget og pasientene. Flere savner flere lege­spesialister på arbeidsplassen; vi ­trenger kolleger og sterke fagmiljøer. Psykiatere står ikke alene om disse utfordringene.

Den siste tidens utvikling, med rekrutteringsproblemer i flere spesialiteter, tyder på at situasjonen er kompleks. Når det er få søkere til stillinger innen store medisinske og kirurgiske fag, ser det ut til at arbeidsforholdene og rammevilkårene spiller en sentral rolle.

Rammevilkårene for å utøve faget utfordres i sykehushverdagen. Profesjonaliseringen av ledelse har ført til at mange ledere ikke nødvendigvis har innsikt i det medisinske faget, men heller er valgt på bakgrunn av sin ledelseskompetanse. Ledelse av høykompetent personell er utfordrende, fordi det også krever forståelse for hva fagfolk trenger for å utføre jobben sin godt, utvikle seg gjennom karrieren og bevare engasjementet for pasientene. For å inneha denne forståelsen, må man ha kjennskap til faget man leder.

Vi bærer et stort ansvar, og med det følger nødvendigheten av å utøve faglig skjønn i møte med pasientene. Vi må ta beslutninger basert på den informasjonen vi har, og ofte kan vi ikke få to streker under svaret. Vi trenger frihet til å gjøre det vi vurderer som best i enhver situasjon – noe som gjelder uansett spesialitet, og psykiatrien er intet unntak.

Kollegaer nevner raskt autonomi og gode rammevilkår som avgjørende faktorer for om en arbeidsplass fungerer eller ikke. Jeg påstår at de utfordringene mange sykehusleger nå kjenner på, har eksistert lenger, og i større omfang i psykiatrien. I tillegg er det en tydelig mangel på forståelse for psykiaterens kompetanse og rolle innen psykisk helsevern.

For ti år siden skrev professor emeritus Per Vaglum en artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening om psykiaterrollen i krise. Han påpekte at psykiatere i lang tid har hatt medisinskfaglig ­ansvar for andre faggruppers pasientbehandling, og at denne ordningen ikke er bærekraftig over tid. Dette, mente han, fører enten til overfladisk pasientbehandling eller til at leger ser seg nødt til å forlate spesialiteten.

Ti år senere, med stram sykehus­økonomi, har vi mistet merkantil ­støtte, vi ser en økning i pasientrettigheter og flere som søker helsehjelp. Samtidig har antall døgnplasser i ­psykiatrien sunket drastisk. Poliklinisk behandling har erstattet mye av den døgnbaserte omsorgen, mens andelen psykiatere har gått ned i forhold til andre faggrupper. Vaglums spådom ser ut til å ha slått til, og antallet leger som ønsker å bli psykiatere er for lavt. Ingen leger trives i en rolle der de ikke kan utøve sitt yrke på en faglig tilfredsstillende måte.

Jeg antar at psykisk helsevern har hatt større utfordringer, og over lengre tid, enn andre spesialiteter. Her ligger det kanskje en lærdom både for psykisk helsevern og for andre spesialiteter: Hvis rammevilkårene for yrkesut­øvelsen ikke er tilfredsstillende, vil legene finne seg annet arbeid. •