Sykehus på sparebluss:
Hvordan underfinansiering truer pasienttilbudet
Det er etter hvert åpenbart for alle at norske sykehus sliter med økonomien. Flere faktorer bidrar til dette – blant annet økte kostnader til medisiner, krav om høyere standarder i nye bygg, og økte IKT-kostnader.
Av Christian Grimsgaard,
styremedlem i Overlegeforeningen
Universitetssykehuset Nord-Norge, Breivika i Tromsø. Foto: Jan Fredrik Frantzen/Kommunikasjonssenteret UNN
Pasientorganisasjonene presser på for enerom med eget bad i nye sykehusbygg, noe som øker investeringskostnadene med 50 prosent sammenlignet med dobbeltrom. Politikerne ønsker modernisering og integrasjon av IKT-systemene, samtidig som det stilles stadig strengere krav til sikkerhet. Bare i Helse Sør-Øst øker utgiftene til IKT med formidable syv prosent årlig.
Sykehusene får en samlet pott til alle kostnader, og økte utgifter til bygg, utstyr og IKT må dekkes innenfor det budsjettet som regjeringen og Stortinget tildeler. Økte krav burde følges opp med tilsvarende bevilgninger, men dette har ikke vært gjennomført. Siden 2008 har sykehusene kun fått dekket 80 prosent av den beregnede kostnaden for aktivitetsvekst, kjent som marginalfinansiering. Dette betyr at sykehusene ikke har fått fullfinansiert veksten i pasientbehandlingen, og de økte standardkravene som stilles til eksisterende behandling er heller ikke blitt dekket.
Situasjonen er derfor prekær ved mange sykehus. Sparetiltakene har gått over alle grenser – ved en gastrokirurgisk avdeling har man sluttet å kjøpe buljong til pasientene, og ved en øyeavdeling er innkjøpet av suketter blitt kuttet. Det generelle bildet er at sykehusøkonomien er utarmet, og mange ansatte er allerede i ferd med å forlate arbeidsplassen. Arbeidsforholdene er ikke lenger konkurransedyktige, og fremtidsutsiktene er dystre. Flere nye investeringsprosjekter er planlagt med forutsetning om betydelig driftseffektivisering. I OUS sin økonomiske langtidsplan er det anslått at produktiviteten skal øke med hele 18,4 prosent innen 2028.
Marginalfinansiering er en sentral årsak til problemene. Tidligere helseminister Kjerkol varslet i sykehustalen at ordningen – som hun beskrev som et «sterkt effektiviseringspress» – skulle avvikles. Spørsmålet er om det er for lite, for sent. Effekten av denne ordningen har bygget seg opp i 15 år. Resultatet er et betydelig etterslep som nå ligger som udetonerte bomber i helseregionene. I Helse Nord, som har vært tidlig ute med nye investeringer, er krisen allerede et faktum, og de øvrige regionene vil snart følge etter.
Hvor stor har effekten av 15 år med marginalfinansiering vært? Økonomer som har analysert statsbudsjettene for perioden 2014–2020, anslår at tapet har vært på rundt 590 millioner kroner i gjennomsnitt per år. Selv om beløpet i ett enkelt år kanskje ikke virker uoverkommelig, blir effekten over tid formidabel. Hvis vi legger til grunn et årlig tap på 590 millioner fra 2008 til 2020, utgjør det samlede tapet omtrent 7 milliarder kroner i 2020. Dette har satt helsesektoren under et kraftig press. I tillegg har 2021 og 2022 vært ekstra krevende, da lønns- og prisvekst har spist opp vekstmidlene. Selv om sykehusene fikk særskilte bevilgninger for disse årene, førte prisstigningen til at bevilgningsnivået faktisk gikk ned med rundt tre milliarder kroner i hvert år.
Hadde sykehusene fått fullfinansiert veksten i pasientbehandlingen siden 2008, ville de hatt 13 milliarder kroner mer å rutte med i 2023 – og i årene fremover. Samlet ville sykehusene ha mottatt over 80 milliarder kroner mer enn det de faktisk har fått. Dette ville utvilsomt satt sykehusene i en langt bedre posisjon til å håndtere både drift og investeringer.
Marginalfinansieringen har siden 2008 undergravd de økonomiske forutsetningene for sykehusdrift og investeringer. Manglende justering for veksten i behov gjennom 2021 og 2022 har representert et sjokk for en allerede utarmet økonomi. Resultatet er forutsigbart – sykehusene går nå med betydelige underskudd, og de har heller ingen troverdige planer for hvordan fremtidige investeringer skal finansieres. Situasjonen er verst i Helse Nord, hvor underskuddet i 2023 oversteg 400 millioner kroner. Denne regionen er spesielt hardt rammet fordi de nylig har gjennomført store investeringer.
Den viktigste årsaken til de offentlige sykehusenes sviktende attraktivitet er ikke mangel på arbeidskraft – vi har flere helseutdannede enn noensinne. Problemet er et budsjettregime som gjennom mange år har tappet sykehusene for ressurser.
Men de andre regionene vil snart følge etter. Ved utgangen av mai 2024 lå landets sykehus over én milliard kroner bak budsjett. Prosjektene som er underveis vil forverre situasjonen. I Helse Sør-Øst står flere store investeringer for tur, deriblant det nye sykehuset i Drammen, hvor prislappen nå overstiger 15 milliarder kroner. Når dette sykehuset står ferdig, vil de årlige kapitalkostnadene øke med rundt 900 millioner kroner. Dette vil kreve tilsvarende kutt i driften.
Lenger frem i tid kommer de enorme investeringene ved Oslo universitetssykehus, med en prislapp på over 50 milliarder kroner. Kravet til innsparing i driftsbudsjettet vil bli umulig å oppfylle uten betydelige tilleggsbevilgninger. Min bekymring er hva som vil skje før krisen blir et etablert faktum. Allerede i år gjennomfører Oslo universitetssykehus kutt som vil føre til en vesentlig svekkelse av behandlingstilbudet.
Min vurdering er at pasienttilbudet ved norske sykehus står foran en varig svekkelse, i stor grad på grunn av finansieringsregimet. Dette vil også akselerere utviklingen av et privat helsemarked. Det faktum at mange ansatte nå forlater offentlige sykehus, er et alvorlig varsel. All kunnskap peker mot at et todelt helsevesen vil føre til mer overbehandling, forsterke helseforskjellene og kreve større ressursbruk, både i form av penger og personell.
Den viktigste årsaken til de offentlige sykehusenes sviktende attraktivitet er ikke mangel på arbeidskraft – vi har flere helseutdannede enn noensinne. Problemet er et budsjettregime som gjennom mange år har tappet sykehusene for ressurser. •