Det politiske (helse)vesenet

Foretaksreformen skulle få bukt med budsjettoverskridelsene ved å flytte ansvaret fra fylkeskommunene til Staten. Målet var å disiplinere aktørene. Helge Haarstad som er styremedlem i Overlegeforeningen har fulgt det politiske spillet over lang tid. Han reflekterer her over politikernes evne til å gå ned i små detaljer, som legenes matpakker, og deres dårlige-, eller manglende forbindelse mellom hjernehalvdelene.

Av Helge Haarstad

Da jeg for en del år siden satt som hovedtillitsvalgt ved det største sykehuset i Midt-Norge, og spesialisthelsetjenesten fortsatt var organisert under fylkeskommunen, ble en vant til at politikk både på lokalt og nasjonalt plan ble en viktig del av hverdagen. Styret for Regionsykehuset i Trondheim som det da het, var i praksis det politikersammensatte utvalget for helse- og sosialsaker i Sør-Trøndelag fylkeskommune. Avhengigheten til det politiske nivå var stor, hver høst reiste delegasjoner av fylkespolitikere sørover til hovedstaden for å skaffe friske penger til drift og investeringer det kommende år. Helsevesenet, i alle fall sykehus-helsevesenet, var i stor grad politikk i praksis. Men penger var det for lite av da som nå. Budsjettunderskudd ble i hovedsak sykehusledelsens ansvar, noe en da også i varierende grad hadde mangelfull kontroll over. Politikerne i fylkekommunen betraktet stort sett det hele på trygg avstand, men når underskuddene tok overhånd hendte det at det politiske nivå gjorde forsøk på å gripe inn i driften. Ved en slik anledning ble det avholdt et lengre møte hvor det foregikk en intens debatt mellom ulike partipolitikere om legene ved Regionsykehuset i Trondheim burde ha betalt spisepause eller ikke. Innleggene i debatten var lange og følelsesladde. Flere mente at legene i for stor grad var privilegerte og overbetalte. Betaling for å spise matpakken – her måtte det være noe å spare! Den politiske viljen til å hjelpe sykehuset til å finne innsparingstiltak var absolutt til stede, men dessverre uten rotfeste i det virkelige liv.

Men politikerstyringen hadde også andre merkelige utslag, særlig når legene ikke lot seg dirigere på grunn av det som ble betraktet som irriterende stivbeinte tariff- og særavtaler. Enkelte ganger kunne en fra politisk hold komme med uttalelser som kunne tolkes som at legegruppen var roten til alt ondt i sykehusene – i alle fall i forhold til økonomi. En fylkeskommunal helsepolitiker uttalte i forbindelse med et fylkesting ”at legene burde knuses”. Slike kraftfulle uttalelser falt selvsagt ikke i god jord i legekorpset, og førte til at samtlige avdelingsoverleger truet med å legge ned sine verv. Det ble med det, men det må samtidig nevnes at foran nevnte politiker senere er gjenvalgt flere ganger. Slik er den politisk verden, en kan mene mangt og meget uten at det har konsekvenser.

Da Tore Tønne kom med sin helsereform i 2001-2002 var det mange som så den nye organiseringen som en nødvendig avpolitisering av spesialisthelsetjenesten. Styrene i helseforetakene, både på regionalt og lokalt nivå, var sammensatt av eieroppnevnte styrerepresentanter – en prosess uten direkte politisk innflytelse. Entusiasmen var stor, sykehusene skulle drives profesjonelt med basis i regnskapsloven – uavhengig av uforutsigbare politiske krefter. En egen åpningsbalanse skulle komme på plass, med årlige avskrivninger og alt som økonomisk hører til. For å etablere åpningsbalansen per 1.1.2002 ble alle sykehuseiendommer landet over verdsatt, levetiden vurdert, som følge av dette kom en frem til en årlig avskrivning. Men dette ble for dyrt regnskapsmessig, den politiske viljen til å gjennomføre reformen etter intensjonene var ikke til stede. Løsningen ble to typer regnskaper, det ene med fulle avskrivninger og store underskudd (det offisielle som ble sendt til Brønnøysund) og det andre med lave avskrivninger for å pynte på tallene (som sykehusene ble målt etter fra eierhold). Keiserens nye klær med andre ord. Hva førte dette til? Helseforetakene ble målt etter for lave avskrivninger, og fikk dermed ikke vist det reelle verditapet – som igjen skulle vise det reelle reinvesteringsbehovet. En underrapporterte derved problemene med hensyn til økonomiske problemer og fremtidige reinvesteringsbehov. Avskrivninger i forhold til ny bygningsmasse, som i stor grad har blitt lånefinansiert, ble ytterligere et problem.

Helsereformen fra 2002 skulle få bukt med budsjettoverskridelsene ved å flytte ansvaret for sykehusene fra fylkeskommunene til staten. Målet var å disiplinere aktørene i helsesektoren og å holde politikerne unna detaljstyringen. Slik gikk det som kjent ikke. Politisk vilje til å tilrettelegge i henhold til reformens intensjoner var ikke til stede, og i løpet av 2006 var politikere i stor grad inne i alle styrene både på regionalt og lokalt nivå. Dette er det delte meninger om. Helsevesenet er av så stor samfunnsmessig betydning at mange mener at det er helt naturlig at det i stor grad er under politisk styring. På den annen side har politikere som regel lite forståelse for ulike faglige og økonomiske disposisjoner, og dessverre finnes det mange eksempler på dårlig politisk dømmekraft.

Det kan hevdes at alle styremedlemmer er i styret i kraft av egen person – uavhengig av politisk representasjon. I praksis fungerer det ikke slik. Særlig på regionalt nivå er det ulike interesser, spesielt i forhold til ressursfordeling mellom de ulike helseforetakene. Prob­lematisk blir det når politisk budskap eller politisk markering vektlegges mer enn det som er helseforetakenes hovedformål – det å hjelpe syke mennesker. Politikere skal gjenvelges, men en kan likevel spekulere på om de i enkelte situasjoner har dårlig forbindelse ­mellom høyre og venstre hjernehalvdel – for ikke å snakke om frontallappen! Heldigvis er dette ikke hovedregelen, politikere som Tore Tønne og nåvær­ende helseminister Bjarne Håkon Hanssen har jeg stor respekt for.

Helsevesenet er et vanskelig ”vesen” med en kompleks struktur i en politisk verden som hele tiden er under endring. Spesialisthelsetjenesten har gjennomgått ulike reformer, og flere vil komme. Med etableringen av Helse Sør-Øst, med god grunn også kalt Helse Størst, kan en se for seg en vei videre mot et samlet Helse Norge med sentral statlig styring. Om det er den riktige vei å gå er i høyeste grad diskutabelt, men uansett er det helsepolitikerne som legger føringene. La oss bare håpe at betalt spisepause for legene ikke på nytt blir satt på den politiske dagsorden!