Legeforeningens oppbygging gjør at vi har en totalforening, både fagforening og faglig forening. Mange utenlandske foreninger har dette delt, i en klar fagforening, som forhandler avtaler, lønnsbetingelser og ”står på krava” generelt. Så er den faglige aksen – kirurgi, medisin, gynekologi etc. ­ordnet i selskap eller societys. Når Legeforeningen gjennomførte sin organisasjonsendring for få år siden ble det fra alle organisasjonsledd ønsket at vi skulle fortsette som en samlet forening, fordi de forskjellige organisasjonsleddenes opp­gaver og interessefelt er så tett vevet inn i hverandre.

Dette har vi sett tydelig i Hovedstadsprosessen. Her vil store endringer i sykehusstruktur komme i årene fremover, enten det blir neste år eller først i 2020. Dette vil påvirke våre ansettelses-, lønns- og arbeidsvilkår og mange vil nok bytte arbeidssted, enten fri­villig og raskt, eller tvunget fordi funksjonen blir flyttet til et annet sykehus.

Dette vil også påvirke utøvelsen av faget.Store aktiviteter samles ett sted, og andre steder mister funksjoner, men skal allikevel forsøke å opprettholde god drift med faglig oppdaterte medarbeidere innen det som blir igjen av ”rest pasient populasjon”. Argumentasjonen for ­endringene er dels økonomisk (fagfor­eningssak), dels faglig ved bruk av ­kvalitetsargumenter (fagsak) eller organisatorisk (hvor argumentene blir en blanding av fag og fagforenings saker). Som Norsk overlegeforening har vi lett for å havne i den rene fagforen­ingsaksen, selv om vi vet at våre medlemmer i tillegg til lønns- og ansett­elsesbetingelser er vel så opptatt av at vi skal arbeide for å skaffe overlegene best mulig rom for faglig engasjement. En kollega ønsker sterkt å ­videreutvikle MR diagnostikk av ca prostata, slik at man (forhåpentligvis) kan skille de som bør/skal opereres fra de som ikke bør opereres. Andre ønsker tid og rammer for å videreutvikle laparascopisk cancer­kirurgi, selv om dette koster mer enn åpen kirurgi, i alle fall i første runde. Noen ønsker bare mer tid og flere sengeplasser, slik at pasientene kan få den tiden de trenger, for eksempel i psykiatri. Det å arbeide for slike forhold er nærmest umulig på nasjonalt nivå. Det er ikke økonomisk lønnsomt, verken for bevilgende myndigheter eller arbeidsgivermotpart, og økonomi er snart den eneste parameteren som er gyldig i dagens helsevesen etter blårussens inntog. Dette er en trend vi må endre, vi må vise konsulentene og blårussen at det å skape rom for faglig fordypning og utvikling også vil gavne dem og sykehusbudsjettet på sikt.

Vi må sette søkelyset på kvalitet i en bred sammenheng, enten det gjelder pasientsikkerhet, pasientskader eller kvalitet kontra volum problematikken, noe vi kommer til å gjøre i ”Over­legen” fremover.

Vi må også ha fokus på bredden av vårt faglige område. Man pleide å høre fra professorene og lektorene på universitetet at vi aldri ville kunne så mye om så mange felt som rett etter at vi var ferdige med studiet. Vi har for­dypet oss i våre egne felt, og husker bare svakt de andre fagene.

”Overlegen” har derfor invitert de faglige foreningene til å lage artikler hos oss, ikke om foreningen som sådan, men om nye aspekter i faget som er tilkommet den senere tid, og som vil være interessant for de som har valgt andre spesialiteter. I dette nummeret er det Norsk ortopedisk forening som har tatt utfordringen. De fagmedisinske forening­- ene i Legeforeningen er organisert i det vi kaller FaMe-gruppen. Leder av FaMe vil også lage et innlegg i ”Overlegen” fremover. Vi håper denne ordningen vil være av interesse for våre lesere.

Jeg ønsker leserne og medlemmene en god jul og et godt nytt år.