Hvit jul?
I en sal på hospitalet hvor de hvite senger står..
Lå en liten, brystsvak pike, mild og god med gyldent hår
Alles hjerter vant den lille som lå der mild og god
Bar sin smerte uten klage, som et barn med hellig mod
Og hun hvisket til sin lege som ved hennes seng han står:
Får jeg kommer hjem til påske, skal jeg være riktig god
Legen svarte henne stille: nei, mitt barn, det knapt jeg tror,
Men til pinse kan det hende du kan komme hjem til mor
AV Inger-Lise Haakstad
Undertegnede vil la Åshilds blogg tale mest for seg selv. Men den kan likevel minne oss om hvilket ansvar vi leger har for å ta vare på hele mennesket, selv om vi eventuelt skulle ha spesialistkompetanse på tette neser, vonde mager eller brukne bein.
Generalist-kompetansen må vi etterstrebe å holde på, enten vi har vårt virke ved landets største universitetssykehus, eller ved det minste lokalsykehus.
Et godt fungerende lokalsykehus, der pasienten blir sett og tatt vare på, er uvurderlig, enten pasienten er fra Smestad, Stavanger, Senja eller Sandnessjøen. «Vi kjenner vel alle denne skillingsvisa. I festlig lag synger vi den med gråtkvalt stemme, i hån over sjangerens banale virkelighetsframstilling. Med et lite stikk i hjerte for det stakkars barnet som lider i hospitalets store sal. Vi kjenner det lille snevet av sårhet, av vemodighet. Hvis vi kjenner etter.
Visa kunne vært skrevet om meg. Om Åshild 6 år. Som ble lagt inn på sykehus for å opereres i nesen. Og som etterhvert viste seg å ha en alvorlig lungesykdom. Tynn og blek lå jeg mutters alene på en sal med 10 senger på et katolsk sykehus. Omgitt av hvite senger og unger som ikke fikk gå ut av sengene, med strenge nonner i svarte side kjortler og alvorlige leger som kom på visitt grytidlig om morgenen. Da var feberen målt og satt inn i kurve på sengekanten, sengene var stelt og ungene lå som perler på en snor og var stille, stille. Stille. Hver gang det gikk i gangene holdt jeg pusten; er det noen som skal stikke meg, ta blodprøver på meg, noen som skal operere meg? Er det noen som skal besøke meg, mor eller far? Alt var uforutsigbart, utrygt, ugreit. Tårer ble felt i puta når ingen så. Det gjaldt å være flink jente, være tapper, holde ut, ikke gråte, ikke være lei. Så kanskje jeg snart kunne få komme hjem, hjem til mor, hjem og bli frisk. Nå er det ikke sånn å være på sykehus lenger. Det er slutt på store saler. Slutt på milelange legevisitter som snakker over hodet på deg om ting du ikke forstår. Slutt på leger med ufeilbarlig kompetanse. Det finnes mobil og telefon og det er lov å ha besøk når som helst (iallefall på enerom). Det blir gitt informasjon om hva som skal skje og ikke skje av prøver og sprøyter og undersøkelser. Mye er mer forutsigbart, mer forståelig, mer trygt.
Likevel er det noe som er likt.
Det er Det Hvite.
Hvite senger, hvite dyner, hvite frakker. Hvithet. Hvithet for anonymitet. Fargene blir borte, det som er meg blir borte, personligheten blir borte. Blir borte i det hvite, forsvinner i det hvite. Jeg forsvinner i det hvite. Jeg blir blass, anonym, snill. Jeg blir som barnet som uten klage bærer sin smerte. Som hvisker i natten «jeg vil hjem til mor». Som visker stumt «hjem til mor».
Det finnes ikke lenger noen mor. Det finnes ikke gyldent hår. Det finnes intet barn som vinner alles hjerter. Det finnes ikke leger som forvalter sannheten. Virkeligheten er ikke slik. Virkeligheten er ikke hvit. Virkeligheten er ikke anonym. Virkeligheten er full av farger rødere enn blod. Full av kontraster, av svart og hvitt, blått og grått. Virkeligheten er kompleks. Virkeligheten utspiller seg ikke i en sal på hospitalet. Virkeligheten kan ikke tegnes ned i en kurve og leses av klart og tydelig. Virkeligheten er ikke slik at hvite frakker kan alt og vet best. Virkeligheten er bak det hvite. Virkeligheten er inni. Virkeligheten er en kamp. En kamp inni. Virkeligheten er å ta vare på seg selv. Alene. Selv. Virkeligheten er å passe på barnet som lamslått av redsel skjelver inni en voksen kvinnes kropp. Inni Åshild 44 år.”