Intervju med Gro Hillestad Thune 3.  november 2008

Nå svinger hun på ny svøpen over norsk psykiatris (manglende) ivare­takelse av menneskerettighetene til pasienter som behandles under tvang. Det er spesielt artikkel 5 og 8 i den europeiske menneskerettighets­konvensjonen hun mener brytes. I Aftenposten 29. oktober skriver hun følgende om psykiatriske pasienter:

Jeg vet også at mange er livende redde for på nytt å komme i den situasjon at de trenger hjelp av psykiatrien. Politi og håndjern, brutale pleiere, rigide skjermingsregimer og lammende tvangs­sprøyter har sin pris.

Link til den europeiske menneske­rettighetskonvensjonen: i lenkeramme på side 30

Er du mot all bruk av tvang i psykiatrien?

Nei, det er jeg ikke. Som menneskerettighetsjurist er mitt anliggende at pasientenes grunnleggende rettigheter må respekteres. Det betyr at pasienter ikke skal kunne berøves sin personlige frihet eller utsettes for annen fysisk maktbruk uten at det er helt nødvendig. Det forskere, helsepersonell, pårørende og tidligere pasienter ­kommer frem med, viser at det skjer krenkelser og overgrep. I ganske stor grad handler overgrepene nettopp om uforsvarlig bruk av fysisk makt og tvang.

Det er ingen tvil om at både myndighetene og fagfolk i mange år har erkjent problemet med for mye tvang og hatt som mål å redusere tvangen mot pasienter i psykiatrien. Det kan ikke forstås på noen annen måte enn at noen pasienter, mange eller få, utsettes for tvang også i situasjoner hvor dette ikke er helt nødvendig. Derved innrømmes det at en del ­psykiatriske pasienter behandles på en måte som strider mot deres grunnleggende rettigheter. Menneskerettighetene setter grenser for myndighetenes bruk av makt mot borgerne. Frihetsberøvelse og alvorlige integritetskrenkelser skal kun skje når det er helt nødvendig. Hvis de som selv utøver tvangen eller sitter med det overordnede ansvar, innrømmer at det skjer unødvendig tvangsbruk, har psykiatrien et problem med å oppfylle sine forpliktelser etter menneskerettighetsloven som er overordnet norsk lov. Jeg får hele tiden henvendelser fra pårørende og tidligere pasienter som forteller om tvangsopplevelser som åpenbart burde vært vurdert opp mot menneskerettighetene.

Det jeg først og fremst argumenterer for er at overleger og andre trenger kunnskap om menneskerettighetene slik at de ikke krenker dem uten selv å være klar over det. For øvrig handler menneskerettighetene om mye mer enn tvang. De regulerer også mye annet som skjer i relasjonen mellom den enkelte pasient og de personer som opptrer på vegne av helsetjenesten. Hvis jeg som pasient på en lukket avdeling blir fratatt min mobiltelefon eller røykpakke, er dette et inngrep i mitt privatliv og min personlige ­integritet som må tilfredsstille kravet til det minste inngreps prinsipp. Selv om jeg blir tvangsinnlagt, mister jeg ikke automatisk mine grunnleggende rettigheter til privat og familieliv. Det er mye internasjonal praksis på dette når det gjelder innsatte i fengsler.

Jeg registrerer at helsemyndighetene sentralt mener at menneskerettig­hetene er godt nok tatt vare på ved at de er innarbeidet i psykisk helsevernlov. Det jeg forsøker å få forståelse for, er at det er de konkrete handlinger som avgjør om menneskerettighetene er respektert eller ikke. Det handler om juridiske regler som er ment å skulle fungere som et ekstra sikkerhetsnett for personer i sårbare situasjoner. Terrorister trenger menneskerettighetene. Det gjør også utviklingshemmede, demente, barn, ­asylsøkere og psykiatriske pasienter. Psykisk helsevernlov åpner for ganske stor grad av skjønn som kan og av og til også brukes feil. Også handlinger i samsvar med loven, kan være brudd på menneskerettighetene.

Kapasiteten ved norske psykiatriske avdelinger er bygd betydelig ned de siste 20 år. Derfor kreves det ofte tvangsinnleggelse for å få en pasient akutt innlagt. Hva ­tenker du om det? I lys av menneskerettighetene mener jeg en slik generell praksis er problematisk.

Hvis du som overlege på en akutt­avdeling legger meg inn på tvang når jeg selv ønsker hjelp, er det vanskelig å se at det er tvingende nødvendig å gjennomføre en frihetsberøvelse. Hvis jeg reiser en menneskerettighetssak etterpå, vil du få problemer med å få gehør for at det var saklig grunn til å berøve meg min personlige frihet. Hvorfor skulle det være nødvendig all den stund jeg selv ber om hjelp? Jeg har mine borgerrettigheter selv om jeg er psykotisk eller dypt deprimert. Og det kan jo tenkes at den hjelpen jeg får, enten det er medisiner eller noe annet, ikke er til hjelp. Hvorfor skulle jeg da ikke kunne dra min vei og prøve å få hjelp et annet sted?

Frihetsberøvelse er et alvorlig inngrep som ikke kan iverksettes på grunn av organisatoriske forhold eller fordi det er hensiktsmessig for helsetjenesten. Tenk på hvordan det er i strafferetten. Der må en dommer først vurdere om politiets begrunnelse for fengsling er god nok. Politiet kommer neppe ­særlig langt med en henvisning til plassforholdene.

Legeforeningen og Norsk psykiatrisk forening hevder i sin pressemelding at det i noen tilfeller er en forsømmelse å unnlate å bruke tvang. Er du enig?

Jeg kan ikke mene noe om det. Men viser til at menneskerettighetene ikke bare setter grenser for frihetsberøv­else og andre integritetskrenkelser. De internasjonale konvensjoner pålegger også myndighetene positive plikter til å beskytte mennesker som ikke er i stand til å ta vare på seg selv. Om det i konkrete saker har vært en forsømmelse ikke å gripe inn, vil avhenge av de konkrete omstendig­hetene. Dette handler egentlig mer om en grunnleggende respekt for pasientens menneskeverd, enn om man er for eller mot tvang. I en del tilfelle er det nok til pasientens beste å gripe inn selv om han eller hun ikke selv ønsker å ta imot hjelp. I slike situasjoner hvor det er helt umulig å basere seg på frivillighet, er det etter mitt syn avgjørende at tvangshand­lingen gjennomføres så vennlig og humant, som mulig for å gjøre situasjonen minst mulig traumatisk for pasienten og for den som utfører tvangshandlingen. Mange pasienter og pårørende etterlyser sykepleieren som tar den syke fast i armen og sier: ”Nå må du bli med meg, nå har du ikke kontroll selv. Jeg skal hjelpe deg.” Dessverre skjer dette alt for sjelden. I praksis gjennomføres oftere en tvangs­- innleggelse ved at politiet tilkalles. Jeg gjør meg herved til talsmann for den ”snille” tvangen, i de situasjoner hvor pasienten åpenbart må tas vare på.

Ofte er det grusomme historier som kommer frem i media når denne debatten raser. Har vi ikke lært noe etter Reitgjerdet?

Noe må vi jo ha lært, men kanskje ikke nok? Det kan jo tenkes at Reitgjerdet-saken skapte et inntrykk av mer omfattende endringer enn det som faktisk var tilfelle. Jeg vet det var slik innenfor HVPU omsorgen. Sol og Gro sakene skapte et inntrykk som senere viste seg ikke å holde stikk. Lærdommen er at krenkelser og overgrep bak lukkede dører ikke lar seg stoppe over natten eller bare som følge av omorganiseringer. Det å endre atferd og holdninger hos ­mennesker krever atskillig mer.

Du hevder at vi bryter den europ­eiske menneskerettskonvensjonen når vi bruker tvang i psykiatrien. Kan du gi eksempler?

Alle saker har som kjent to sider. ­Normalt er det nødvendig å høre hva alle involverte har å si, før det er mulig å si noe fornuftig med hensyn til om det har skjedd menneskerettighetsbrudd eller ikke. Enkelte ting pasienter er blitt utsatt for og som er registrert i sykejournaler osv, er likevel så grove at det umulig kan for­svares ­uansett. Jeg anbefaler de som er interessert i å forstå mer om dette å skaffe seg boken jeg har gitt ut på Abstrakt Forlag: Overgrep. Søkelys på psykiatrien. Eksemplene finner du der. Og hensikten med boken har nettopp vært å synliggjøre menneskerettighetene i forhold til psykiatrisk praksis. Dette var reklamen! Men boken er faktisk ment som et hjelpemiddel til å forstå, mer enn som en anklage. Jeg får mange tilbakemeld­inger fra pasienter og pårørende, og tar gjerne imot ­reaksjoner fra ­overleger.

Hva ville du ønske deg fremover?

Først vil jeg understreke at jeg ikke har problemer med å forstå at det å jobbe i psykiatrien er både vanskelig og utfordrende. Det at oppgaven er vanskelig, at man har mye makt og at det er liten innsikt utenfra, gjør det spesielt viktig å hele tiden ha et bevisst forhold til holdninger og at hver enkelte pasient behandles med respekt. Hvordan håndteres feil? Er det lagt til rette for varsling i tråd med arbeidsmiljølovens nye bestemmelser? Har medarbeiderne hele tiden fokus på nødvendigheten av å redusere ­bruken av fysisk makt til et minimum?

Jeg ser at all kritikken mot psykiatrien er en belastning og sikkert føles urettferdig. Men ut fra det jeg ser, mener jeg det er en viktig lederoppgave å sørge for at den enkelte medarbeider gis mulighet til å reflektere rundt egen praksis. Hvordan håndteres utfordrende situasjoner? Kunne man av og til hjelpe pasientene bedre hvis det var mer tid til å lytte til det de selv eller deres pårørende har å si?

Ingen ønsker å handle i strid med pasientenes grunnleggende rettig­heter. Jeg er overbevist om at ­menneskerettighetene kan være et praktisk verktøy i arbeidet for at dette ikke skal skje.

Derfor håper jeg at leger, psykologer og sykepleiere støtter meg i arbeidet for å få etablert et praktisk orientert undervisningstilbud både i grunn­utdanning og videreutdanningen.

Jeg håper også det blir en bedre dialog mellom psykiatere, psykologer og andre ansatte i det psykiske helsevern, og mennesker med erfaringer som pårørende og som pasient. Det er et stort tankekors at så mange ­fortvilete mennesker henvender seg til meg, når det egentlig er dere som trenger å få vite hvorfor de er så ­fortvilet og sinte på psykiatrien.

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-05-21-30