UBETALT OVERTID 

– ugreit også for fagets fremtid

  • Tradisjonelt skulle jobben med pasientene gjøres ferdig

  • Eget liv ble stilt i skyggen.

  • Legen skulle alltid være tilgjengelig for de syke.

  • Konene var tålmodige.

  • Nå er det en annen tid og legene har endret seg.

  • Så derfor; til de av dere som fortsatt arbeider gratis: 

  • Det er ikke lenger til fellesskapets eller fagenes beste å holde disse timene unna registrering

AV SIGRUN SOLBERG

Hvorfor er det fortsatt slik at over­leger ikke skriver overtid?

Tradisjonelt skulle jobben med pasientene gjøres ferdig før man kunne overlate ansvaret for dem til kvelds- og nattevaktene. Legegjerningen var et kall og det var nesten hellig å hjelpe de syke. Legen måtte aldri sette egne behov foran gjerningen. Jeg tror mange leger aldri engang tenkte ­tanken at de kunne ha noen andre behov enn å fylle en legegjerning som strakk seg ut i tid så langt som pasient­enes behov tilsa. Man ble beundret av sykepleiere og utenfor­stående; legen hadde høy sosial status og ble enormt respektert.

Legen skulle alltid være tilgjengelig for de syke. Eget liv ble stilt i skyggen. Konene var tålmodige. De sto for alt hjemme og få av dem kunne selv være i lønnet arbeid. Noen spredte koneopprør har vi hørt om, men de fleste utviste en helt utrolig besinnelse.

Legene styrte selv sine dager. Byråkratene la seg ikke bort i ens arbeidsforhold og sykepleierne var lojale medspillere og beundrere. Livet var slitsom, men godt. Ansvarsfølelsen var enorm. Man måtte innfri alle forventninger og krav.

Medisinen utviklet seg raskt, raskere enn byråkratene kunne følge med i. Det var liten (ingen) forståelse hos arbeidsgiver for å betale for at leger ble værende på sykehuset for å overvåke spesielt utsatte pasienter når det var en annen lege som hadde vakt. At vakthavende tilstedelege ikke hadde kompetanse til å overvåke nettopp slike pasienter var det ingen forståelse for. De ansvarsfulle legene gikk ikke hjem og de fikk ikke penger.

Når dagens overleger pensjoneres vet ikke arbeidsgiver mye om verken hvilken kompetanse som forsvinner eller hvor mange legearbeidstimer som pensjoneres. Arbeidsgiver vet at overleger bruker et stort antall ­uregistrerte timer på arbeid som er helt nødvendig for de totalt oppnådde behandlingsresultater i sykehusene og at det kan bli en ubehagelig overraskelse både for arbeidsgiver og for kollegaer når disse overlegene blir pensjonister. Jeg sporer en viss gryende usikkerhet mht hvordan dette skal gå. En stor og ukjent ressurs skal erstattes. Har dette arbeidet vært helt nødvendig for at ting har fungert såpass trygt og sikkert som det har gjort? Hvor store blir ekstrakost­nadene om det nå skal betales for alt dette arbeidet?

Nå er det en annen tid og legene har endret seg. Neste generasjon har ikke tenkt å gi gratistimer til arbeidsgiver, ja for det er dette det dreier seg om nå. Betaling for hver eneste time man er tilstede på sykehuset. Man er heller ikke villig til å bruke så mange hjemmetimer til lesing av generell faglitteratur og forberedelse til neste dags operasjoner og undersøkelser.

Overlegenes lønninger har relativt sett sunket jevnt og trutt og de unge som etter hvert blir overleger vil ikke gi gratistimer til arbeidsgiver. De vil være ansvarsfulle leger og ansvarsfulle samfunnsmennesker med ”normale” liv sammen med familie og venner.

Så derfor; til de av dere som fortsatt arbeider gratis: Det er ikke lenger til fellesskapets eller fagenes beste å holde disse timene unna registrering. Skriv ned alle arbeidede timer og gi arbeidsgiver en løpende oversikt, gjerne med beskrivelse av hva innholdet i disse timene har vært. Gjør det selv om dere ikke får betalt for timene. Både arbeidsgiver og vi selv trenger å vite hva som er den totale innsatsen når den etter hvert skal erstattes på en slik måte at resultatene vil bli noenlunde de samme for pasientene. Det er dårlig fagforvaltning å underslå hva som skal til for at pasientene skal få et godt og sikkert spesialisthelsetjen­- estetilbud og hva som følger med det å forvalte kunnskap i stadig endring.

Sitat fra professor og overlege Herman Gade:

….På tross av denne gode lægestab finder jeg dog liten tid og ­anledning til å ta mig av en række gjøremål som burde vært tilgodeset,-jeg tænker særlig paa en mere videnskabelig bearbeidelse av vort store kliniske matriale- og paa en mere omfattende befatning med den faglige litteratur. Kun altfor ofte maa jeg følge Bjørnsons raad, nemlig at kaste det jeg evner i det nærmeste krav. Dette fylder nok dagen og aaret med, men etterlater ikke desto ­mindre en følelse av misfornøielse med sig selv, uanset hvor træt og sliten jeg er naar jeg gaar til sengs om aftenen. Engang i blandt-men heldigvis ikke saa ofte – kan jeg komme til at spørge mig selv om hvad jeg har faat ut av mit trælleliv, mit evige slit og stræv, og min forsagelse av alt som ikke skulle vært forsaget….

Gade (Haukeland-1955)