Utfordringene i 2009

Dersom det er noe som er sikkert i helsevesenet, så er det at vi stadig skal utfordres med forandringer. ”Kjært barn har mange navn”. Vi kan kalle det endringer, omstillinger, restruktureringer, nedskjæringer, hovedstadsprosesser, redesign….

Av Arne Laudal Refsum

I Overlegen 3-2008 skrev Bård ­Lilleeng om endringskynisme, hvor oppgitthet, resignasjon og avmakt kom til uttrykk når endringene ikke ga mening. Da er dette bare moderne utgaver av Keiserens nye klær. Men helsevesenet kan ikke være statisk, det må forandres kontinuerlig, tilpasses nye rammebetingelser, nye befolkningsmønstre og nye behandlingstilbud. Den siste formen styrer vi langt på vei selv, og i den sammenheng klarer vi å være dynamiske, kunnskapsorienterte, endringsvillige lærende organisasjoner. Her ser vi selv behovet, og årsak/virkningssammenhengen, og har et eierskap til endringsprosessen.

Er hjemmevakt fritid med dårlig ­kvalitet, slik noen i Spekter hevder? Det tror jeg bare de som selv aldri har gått i slike vaktordninger kan hevde. For det første er som regel noe av ­vakten aktiv, som forlenget arbeidsdag, og når du så kommer hjem er du ­bundet til en tilgjengelighet og med en mulighet for å måtte reise tilbake på jobben. Dette ligger der som en forpliktelse, og det regnes som arbeidstid etter en omregningsfaktor. Dette skal aldri regnes som fritid, aldri!

Ved UNN planlegges det nå vaktordninger hvor overleger skal gå i primærvakt. Dette går Of sterkt i mot. Belastningen ved å gå i vakt er stor, og det er i tillegg slik at vi går med forlenget arbeidstid i hele vår karriere, i motsetning til andre yrkesgrupper. Totalbelastningen på en arbeidstager vil bli alt for stor ved en slik omlegging, i tillegg til at det vil bli svært kostbart å bruke den mest kompetente arbeidskraften på slik måte. Det vil alltid finnes noen få unntak, men dersom dette blir en tendens vil vi svare med krav om ­særpensjonsalder som politiet og ­militæret. Det er i utgangspunktet ingen grunn til at leger som ofte ­jobber mellom ¼-1/2 årsverk ekstra pr. år skal måtte stå på til de er 67 år, mens politiet kan gå av når de er 57 år.

Staten som arbeidsgiver tenderer til å opparbeide seg en monopolsituasjon. Før var det 19 fylkeskommuner som eide sykehusene, i tillegg til staten. Nå er det bare staten. I tillegg styrer staten, via de regionale helseforetakene (RHF) tildelinger av hjemler for privatpraktiserende spesialister. Private sykehus får foreløpig hovedtyngden av pasientene fra de statlige eide sykehusenes ventelister. Videre har RHFene skjerpet regelverket rundt bierverv. Det sies at dette gjøres for å unngå situasjoner hvor det kan være tvil om habilitet, men Sivilombudsmannen har uttrykt tvil om praktiseringen, og et nylig inngått forlik viser at foretak gjør dette mest for å verne om sine egne behov. Som forening må vi derfor i fremtiden være langt mer positive til et privat alternativ i helsevesenet. Dette er også nyttig, tenk på hvor mye Ringsenteret førte til av nytenkning også i den offentlige delen av sykehusene.

Hjemmevakt er fritid med dårlig kvalitet

I forbindelse med ”Hovedstadspro­sessen” har sykehusstrukturen blitt satt under lupen. Det er raskt, og uten noe særlig diskusjon blitt innført et nytt begrep,”Områdesykehus”, og med dette et ønske om en betydelig sentralisering. Som jeg beskriver i 1. avsnitt så må vi hele tiden være åpne for ­endring, og der hvor den begrunnes med bedre kvalitet eller pasientsikkerhet, så skal vi alltid være positive til dette. Men da må begrunnelsene holde mål, og ikke være et skalkeskjul for vikarierende motiver. Dersom vi skal ha akuttsykehus med begrensede akuttfunksjoner, så betyr dette i praksis akutt­sykehus for akutt funksjonssvikt. ­Hjerneslag og hjerteinfarkt skal vur­deres for intervensjonsbehandling, all akuttkirurgi skal på områdesykehus, enten det er store multitraumer eller appendectomier. Det er vel mulig at strukturkartet over sykehus-Norge blir penere og mer oversiktlig på denne måten, men det er ikke sikkert det blir billigere (ofte må nok vaktene ­dubbleres på det ”store” sykehuset) eller bedre. Store organisasjoner er mer uoversiktlige, vanskeligere å styre og det er langt flere å dele behandlingene på, slik at det ikke er sikkert at den enkelte lege behandler flere enn han/hun ville gjort på et mindre sykehus. Og dersom vi frarøver småsykehus­- ene mange pasientgrupper, hvordan skal vi da klare å rekruttere folk til å jobbe der. Vi må klare å ta diskusjonen om volum kontra kvalitet, og vi må være med på å definere ”godt nok”. Pensjonsreformen blir et tema for organisasjonene innen det offentlige segmentet av arbeidslivet i 2009. Selve reformen er vedtatt av Stortinget, men det er ikke alle tilpasningene som er ferdige enda. AFP i privat sektor kom på plass i 2008, til en enorm kostnad, mens den blir et tema for oss i 2009. Det blir også tilpasningene av tjeneste- pensjonsordningene, dvs. de avtalene vi har i dag med Statens ­Pensjonskasse eller KLP. Her må vi være på vakt overfor alle forslag til svekkelse av dagens ordninger, aller helst skulle vi hatt betydelige forbed­ringer. På våre nettsider: http://www.legeforeningen.no/asset/38008/1/38008_1.ppt ligger presentasjonen av et foredrag leder av Ofs pensjonsutvalg Geir Ketil Røste holdt på tariffkurset 2008.

Vi kommer ikke utenom Spekter når vi skal se på utfordringene for 2009. Etter at forhandlingene om ny hovedavtale ble fullført med enighet i desember 2007 så vi tegn til bedring av forholdet. Men vi ser at det er store vanskeligheter i mange foretak i å få avsluttet fordel­inger av midlene til lokal fordeling. Det virker ikke som om ledere på klinikk/av- delingsnivå er klare for/kompetente nok til å gjøre denne oppgaven. Mange opp­- gjør er ikke ferdige enda nå i november.

Lovisenberg Diakonale Sykehus i Oslo har gått over fra HSH til ­Spekter, og der er vi nå i meglingsfase, og muligens i streik når dette bladet trykkes. Vi har opplevd et ønske om reduksjon av avtalefestet minimumslønn, og en fordeling av lønnsøkninger som er helt uakseptabel, og dette på et sykehus hvor man alltid før har kommet til enighet. Om dette skyldes Spekter kan vi ikke vite, men som man sier i psykiatrien: Vi undres !