Forskningens trange kår i gode tider

Hovedtema for dette nummeret av Overlegen er ”Forskningens kår i trange tider”. Jeg har snudd litt på teksten i min overskrift. For, har vi egentlig trange tider i dag? I følge Kunnskapsforlagets bok ”Fakta om alle verdens land” (2008), topper Norge listen over brutto nasjonalprodukt pr innbygger. Dette skulle bety at de trange kårene ikke akkurat er til stede i Norge i dag. Og ser vi på forskningen, så går den så det suser. Jeg har nettopp deltatt på Lederkonferansen for Universitetet i Bergen. Og sett med en bergensers øyne har vi all grunn til å være fornøyd med det vi produserer. UiB har siden 2005 rykket opp fra 320. plass på Times Higher Education ­ranking liste til 144. plass i dag. UiO rykket opp fra 188. til 101. plass. De fire medisinske fakultetene produserte siste år 320 doktorgrader mot 208 i 2005. Aldri har flere tatt doktorgraden ved vårt universitet, ved vårt fakultet eller ved ”mitt” institutt. I løpet av de siste fem årene har instituttet doblet antall registrerte doktorgrads kandidater, og vi har aldri før publisert så mange vitenskapelige artikler. Slik er det for de fleste norske høyere lære­steder. Så hvorfor er vi ikke fornøyde? Har vi urealistiske forventninger? Vi kan vel slå fast at ”samfunnet” får mer enn det de betaler for. Statsbudsjettet for 2010 har satt av henimot 23 milliarder kroner til universiteter og høyskoler. Potten til UiB er på ca 2.3 milliard. Til tross for økt aktivitet ved UiB, så har de andre universitet­ene øket sin produksjon enda mer. Her slår RBO-modellen inn og fører til redusert budsjett for UiB med 44 mill pga av at ”de andre” har vært enda flinkere. (RBO – resultatbasert fordeling: Til sammen fordeles en fast ramme. Hvor mye hver kategoripremie gir, avhenger av alles resultater). Altså de andre forskingsmiljøene har løpt enda fortere og jobbet enda lengre dager enn vi har gjort i vår andedam. Var det slik vi hadde forventet at RBO-modellen skulle slå ut? Makter vi å jobbe enda hardere neste år?

Et annen uheldig resultat av RBO-modellen er skjevfordeling mellom fagene. Publisering i tidsskrifter ­klassifisert til nivå 2 gir betydelig bedre økonomisk premiering enn publikasjoner i nivå-1-tidsskrift. Hver av de 20 medisinske faggruppene har tidsskrifter i nivå 2. De fleste indremedisinske spesialiteter og subspesialiteter er definert som en egen faggruppe, mens de kirurgiske fagene (kirurgi med subspesialiteter, og hovedspesialitetene ortopedisk kirurgi, nevrokirurgi og plastikkirurgi) er slått sammen til én kirurgisk faggruppe med et antall tidskrifter i nivå 2 som tilsvarer hver enkelt medisinsk spesialitet og subspesialitet. Mulig­heten til å få publisert kirurgisk forsk­ning i nivå 2 tidskrifter er derfor ­betydelig mindre sammenlignet med de ikke-kirurgiske fagene. Dette ­gjenspeiler seg i en betydelig skjevhet mellom kirurgisk forskning og annen medisinsk forskning i fordelingen av belønningsmidlene.

En annen uheldig side ved belønnings- midlene er premiering for gjennomførte doktorgrader (og eksamener). Dette har ført til at flere av fakultet­ene seriøst har diskutert å senke ­kravene til PhD-graden for å få flere igjennom og derved mer penger i kassen. Er det en slik utvikling vi ønsker: doktorgrader på ”billigsalg”.

Vi har nettopp fått presentert statsbudsjettet for 2010. Dette er det strammeste budsjettet for forskning og undervisning siden hvileskjæret i 2007. Forventningene slo ikke til. Etter Soria Moria 2 og valgkampen hadde vi forventet et langt mer offensivt og fremtidsrettet statsbudsjett for de norske universitetene.

Rammebetingelsene i Soria Moria 2 uttalte om forskning:

• Regjeringen vil
• realisere målene i forsknings­meldingen
• foreslå økning av forsknings­bevilgningene
• styrke grunnforskningen
• bedre forskerrekrutteringen
• sikre planer for vitenskapelig utstyr

Under valgkampen i høst ble ­forventningene styrket:

Det ble lovet

•  reell økning av basisbevilgningene til universitetene
• reell økning av forsknings­bevilgningene
• mer midler til fri prosjektstøtte i Forskningsrådet
• betydelig antall fullfinansierte ­stipendiat og post-doc stillinger
• mer midler til vitenskapelig utstyr.

Statsbudsjettet for 2010 viste imidlertid:

• reell nedgang i basisbevilgningene til universitetene
• samlet økning av forsknings­bevilgningene (men mer øremerkete midler)
• ikke mer midler til prosjektstøtte
• ingen nye stipendiat eller post-doc stillinger
• noe mer midler til vitenskapelig utstyr.

Regjeringen har altså bevilget mer til vitenskapelig utstyr, men ikke nok til å dekke etterslepet på infrastrukturen ved universitetene. I tillegg har vi en betydelig skjev fordeling når det gjelder alder. Fast vitenskapelige ansatte i de medisinske fagene er eldre enn ved de andre fakultetene. Lønnsrammene for akademiske toppstillinger har sakket akterut, så vi vil få et betydelig rekrutteringsproblem de neste årene. I dag lønnes en ass.lege (med vakt) bedre enn en professor (I). Er nytteverdien av forskning og forskningskompetanse verdsatt? Skal vi stimulere våre unge kolleger til å forske seg ned i lønn?

På grunn av helseforetakenes anstrengte økonomi, må vi jobbe mer i klinikken og får mindre tid til forskning. Vi må bruke mer tid på å skrive søknader om eksterne forskningsmidler, tid som heller skulle vært brukt til forskning. Nye økonomiske rutiner med inn­føring av intern fakturering for bruk av lokaler, utstyr og teknisk personell, vil ytterligere forverre den økonomiske situasjonen for forskerne.

Den akademiske tradisjonen med fri forskning blir nå mer og mer til ”styrt forskning” innen områder som noen vil betale for. Er dette i tråd med den ”akademiske friheten”? Stadig mindre forskningsfinansiering er fri ved universitetene fordi stadig mer øremerkes til ulike strategiske tiltak. Nå er det klima, energi og miljø som gjelder. Fra NFR blir en stadig synkende andel av midlene delt ut til ideer og prosjekter forskerne selv kommer opp med, og små prosjekter finansieres ikke lenger. I vår tid vil de fleste angrepene på den akademiske friheten komme i form av mer eller mindre velmente strategiske planer, eller i form av økonomiske begrensinger.

En trøst oppe i alt dette: Mange ­forskere har det verre enn oss. Som leger og klinikere har vi, foruten ­forskningsfinansiering gjennom ­universitetene, også muligheter til midler fra Helsedepartementet ­gjennom de regionale helseforetakene. Disse tildelingene til klinisk forskning som en del kolleger får, gjør at vi fortsatt kan være med på karusellen. Men konkurransen blir hardere og hardere for hvert år. Hvor lenge makter vi dette rotteracet?