Innsyn i egen og andres journal – har vi en rett når noe ikke er forbudt?
Anne Kjersti Befring,
Direktør og advokat Legeforeningen
I Overlegen nr. 2 for 2009 (juni) er det gitt en beskrivelse av ulike forhold - og dilemmaer knyttet til helsepersonells innsyn i egen journal og i journaler til personer.
Mange av uttalelsene og undersøkelsen viser forvirring om hva som er gjeldende regelverk, særlig knyttet til innsyn i journal når taushetsplikten ikke setter grenser.
Det er gitt et nytt forbud om journalsnoking i helsepersonelloven § 21a.
§ 21a. Forbud mot urettmessig tilegnelse av taushetsbelagte opplysninger
Det er forbudt å lese, søke etter eller på annen måte tilegne seg, bruke eller besitte opplysninger som nevnt i § 21 uten at det er begrunnet i helsehjelp til pasienten, administrasjon av slik hjelp eller har særskilt hjemmel i lov eller forskrift.
Tilføyd ved lov 9 mai 2008 nr. 34 (i kraft 9 mai 2008 iflg. res. 9 mai 2008 nr. 442).
Som det fremgår av § 21 a omfatter den ”opplysninger som nevnt i § 21”. I § 21 står taushetsplikten. Den er slik:
§ 21. Hovedregel om taushetsplikt
Helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell.
Forbudet gjelder snoking i opplysninger som er omfattet av helsepersonells taushetsplikt i § 21. Spørs–målet blir om forbudet mot innsyn i journal gjelder når § 21 ikke kommer til anvendelse. Som når det omfatter opplysninger om en selv som pasient eller når legen har fått samtykke fra en pasient til å sjekke journalen.
I norsk helserett er utgangspunktet at taushetsplikten ikke gjelder overfor den personen som beskyttes av den – pasienten. Dersom denne forståelse legges til grunn omfatter ikke forbudet pasienten som omtales i journalen. Det gjelder også når legen er pasient. Taushetsplikten gjelder heller ikke når pasienten har gitt samtykke til at den oppheves. Dette kommer til uttrykk i helsepersonelloven § 22.
Når forbudet i § 21 a ikke kan anvendes fordi taushetsplikten ikke gjelder - betyr det da en rett til å lese journalen? Nei, naturligvis ikke. Dette forbudet hjemler i seg selv en rettighet. Leger har derimot en rett til tilrettelegging rundt behandlingssituasjonen og tilgang til journaler i behandlingssammenheng. Det er ingen rett til å lese journaler ut fra private interesser. Som jeg redegjør for over i artikkelen fra juni - er det andre rettsgrunnlag for å nekte ansatte å lese egne journaler.
Jurist og seniorrådgiver Thorne, Helsetilsynet i Østfold, har sammen med Professor Aslak Syse, tolket meg riktig når det vises til mine tvil i forhold til å konkludere med at det nye forbudet i § 21 a omfatter leger som leser sin egen journal som pasient eller som leser journal etter samtykke fra en pasient. Men jeg tolkes feil når det antydes at jeg mener det er en rettighet for ansatte å lese egen journal. Det er ikke slik at det som etter en konkret bestemmelse ikke er forbudt blir en rettighet.
De trekker også en forhastet slutning når det hevder at forbudet i § 21 a må gjelde alle situasjoner - også når taushetsplikten ikke gjelder - fordi den ikke gir noen hjemmel til å lese pasientjournalen. Dette er en ny forståelse av virkningen av et forbud. Selv om ikke dette forbudet gjelder i disse situasjonen er det andre rettsgrunnlag som kan benyttes, noe jeg også omtaler i den nevnte artikkel.
Jeg vil også hevde at det er uheldig om helsetilsynet i Østfold forsøker å legge dette forbudet ”på strekk” – ut fra en formålsargumentasjon – istedenfor å forholde seg til innholdet i lovteksten.
Helsetilsynet i Østfold bør i denne situasjonen gi råd overfor helsetjenesten basert på andre rettsgrunnlag i stedet for å legge mer inn i et forbud enn det som følger av lovteksten.
Det er helt klart at ansettelsesforholdet i seg selv ikke gir et grunnlag for innsyn i egen og andres journaler når det ikke er nødvendig av hensyn til behandlingen. Jeg oppfordret arbeidsgivere og ledere å sørge for klare rutiner ved virksomheten når det gjelder innsyn i egen journal og i andres journal. Slike rutiner kan bidra til klarhet og forutsigbarhet.
Det kan være en trøst for de leger som også har misforstått det som står om journalinnsyn - at de ikke er alene. Og en påminnelse til oss som skal bidra til å veilede - om behovet for høyt presisjonsnivå for å unngå misforståelser.
Denne situasjonen illustrerer også at regelverket er så komplisert at ledelsen av helsevirksomheter må ta et betydelig ansvar for å lage klare ”kjøreregler” som kan praktiseres i en hektisk arbeidshverdag.