Om legers «snoking» i egen og andres journal

Seniorrågiver Knut Fredrik Thorne, Helsetilsynet i Østfold
Professor Aslak Syse, Universitetet i Oslo

I tidsskriftet Overlegen nr. 2 for 2009 (juni) gjengis en enquête som avdekker at leger ikke har forstått innholdet i journalinnsynsreglene, og tror at de kan tilta seg et journalinnsyn som ikke har dekning i gjeldende regelverk. Dette gjelder for innsyn for nabo som spør legen om dette uten at de har en behandlingsrelasjon, for nær familie som ektefelle og mindreårige barn og i egen journal.

Alle spørsmålene skal etter vårt syn besvares med et nei, men i den gjengitte enquêten svares det ja (man kan tilta seg innsynsrett – dvs. snoke i journal) i 44 prosent for nabo, 24 prosent for ektefelle, 37 prosent for mindreårig barn, og 55 prosent i egen journal. Det sies innledningsvis at overlegene var bedt om å gi sine svar intuitivt, og dette er vel en betydelig feilkilde idet en viss ettertenksomhet nok ville tilsi at det ville blitt flere nei-svar. Regelkunnskapen kan ikke være en slik mangelvare.

Forhandlingsdirektør – og helserettsjurist – Anne Kjersti Befring har kommentert enquêten, og kommentaren er publisert i tilknytning til denne. Vi finner at hennes redegjørelse er mangelfull og egnet til å bidra til misforståelser. Vi kan ikke se at hun klart fastslår at leger ikke qua leger er gitt noen særskilt innsynsrett i pasientjournaler. Deres innsynsrett er en selvsagt og nødvendig del av pasientbehandlingsoppdraget og oppgaver knyttet til dette, som attestskriving, besvaring av henvendelser vedrørende klagesaker mv., og har ingen selvstendig status utover dette. For å sikre at helsepersonell – inkludert leger – oppfatter at journalsnoking ikke er tillatt, er det nylig vedtatt en egen lovbestemmelse i helsepersonelloven § 21A om dette. Bestemmelsen lyder: § 21a. Forbud mot urettmessig tilegnelse av taushetsbelagte opplysninger Det er forbudt å lese, søke etter eller på annen måte tilegne seg, bruke eller besitte opplysninger som nevnt i § 21 uten at det er begrunnet i helsehjelp til pasienten, administrasjon av slik hjelp eller har særskilt hjemmel i lov eller forskrift.

Befrings kommentar til enquêten er noe overraskende, ved at hun mener det er vanskelig å se at forbudet mot journalsnoking omfatter en situasjon hvor legen som pasient i et sykehus sjekker sin egen journal. Begrunnelsen er at pasienten har rett til innsyn i sin egen journal og kopi av denne i henhold til pasientrettighetsloven § 5-1. Men denne innsynsretten utløses når legen – i egenskap av pasient – henvender seg til sykehuset og ber om journalinnsyn. Helsetjenesten skal da i utgangspunktet gi fullt innsyn, og kopi på forespørsel, men journalopplysninger kan unntas fra innsynsretten dersom dette er påtrengende nødvendig for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade for pasienten selv, eller innsyn er klart utilrådelig av hensyn til personer som står pasienten nær. Selv om unntaksbestemmelsen er ment å bli anvendt snevert, skal denne vurderingen foretas av behandlende lege og ikke av pasienten (legen som pasient).

Etter vårt syn vil forbudet i helsepersonelloven § 21a også omfatte en slik situasjon. Etter ordlyden er det forbudt å lese eller søke etter opplysninger uten at det er begrunnet i helsehjelp til pasienten, administrasjon av slik hjelp eller har særskilt hjemmel i lov eller forskrift. At en lege som er pasient ønsker å se opplysninger om seg selv i sin egen journal, er noe det således ikke er hjemmel for etter ordlyden i § 21a.

For den interesserte naboen som ber legen sjekke opp, gjelder det at legen heller ikke kan ”snoke” selv om naboen rent faktisk ber han eller hun om dette. Da kreves at det etableres et fullmaktsforhold og her fastslår pasientrettighetsloven § 5-1følgende regel:

En representant for pasienten har rett til innsyn i opplysningene som pasienten nektes innsyn i, med mindre representanten anses uskikket for dette. En lege eller advokat kan ikke nektes innsyn, med mindre særlige grunner taler for dette.

Også i en slik situasjon skal legen (dvs. naboen) henvende seg til helsetjenesten på vegne av pasienten. Det er ikke riktig når Befring framholder at ”Det ville være mer ryddig” å gå fram på denne måten. Dette er eneste lovlige måte. Foreldre har rett til innsyn i mindreårige barns journaler, men også her gjelder bestemmelsen om at opplysninger kan unndras. Det er helsetjenesten og ikke legefaren som skal foreta den vurderingen.

Journalen til ektefelle har leger under ingen omstendigheter rett til å oppsøke. Det er ektefellen som har innsynsrett i egen journal, og henvendelsen skal gå til helsetjenesten. Legeektefellen kan selvfølgelig være en representant for pasienten, men dette er det pasienten som har hånd om. Eneste unntaket her er dersom pasienten er så syk at hun eller han ikke kan ivareta sine interesser. Da kan ektefellen ha rettigheter som nærmeste pårørende. Men også her må han/hun henvende seg til helsetjenesten og ikke selv ta seg til rette.

Vi kan gi et eksempel på at det kan bære riktig galt av sted om legene på sykehuset skulle ha adgang direkte til å se i egen eller ektefelles journal. Dersom legen tidligere har mishandlet og vært voldelig mot ektefelle/samboer og har hatt et rusmiddelmisbruk med tilhørende psykiske problemer. Rusproblemet har vært ute av verden i fem år. Så begynner legen igjen å ruse seg. Samboer/ektefelle kontakter tidligere behandlende lege og gir opplysninger om mistanke om rusmisbruk og beskriver voldelighet. Hun presiserer at pasienten/legen ikke må få vite at hun har gitt disse opplysningene fordi det ”garantert” vil føre til vold overfor henne.

Innsyn i disse opplysningene er klart utilrådelig av hensyn til ektefelle/samboer, jf pasientrettighetsloven § 5-1. Om legen fritt kunne gå inn i sin egen eller ektefelles journal, vil det kunne få svært uheldige og alvorlige konsekvenser for samboer/ektefelle.

Vi forventer at overleger forstår og respekterer de klare lovreglene på dette området, og ser gjerne at en senere enquête vil kunne gi et mer lovlydig resultat.