PÅ LIVET LØS?

Det første møtet fant sted midt i oktober i Bodø, og da var vi arrangører sammen med Salten presse- klubb. To av avisene Nordland lege­forening har klaget inn til Pressens faglige utvalg, VG og Avisa Nordland, møtte i panelet. I tillegg deltok undertegnede som leder av lokalforeningen samt overlege Henrik Sloth, kollega av de to legene som fikk hardest medfart i media. Over 100 personer kom på møtet. Det var mye helsepersonell, en del mediefolk, men gledelig nok også pårørende, pasienter og vanlige folk!

Siste helg i oktober deltok jeg så på mitt andre møte med samme tema. Her møtte også Hans- Henrik Strøm, overlege ved Sandnessjøen sykehus, i panelet. Her var journalistene mer på hjemmebane. Dette var nemlig årsmøtet for Helgeland og Salten journalistlag, og sjøl om møtet var godt annonsert i aviser og blant helsepersonell, besto forsamlingen hovedsakelig av mediefolk. En av sakene som skulle debatteres var en artikkelserie om brystkreft som gikk i en av lokalavis­ene i distriktet våren 2009. Artikkel­serien vant Helgeland og Saltens pris for fremragende og kritisk journali­stikk seinere samme år.

Journalisten hadde intervjuet en rekke kvinner som mente de hadde fått stilt kreftdiagnosen for seint, og felles for dem alle var at de var unge og flere hadde små barn. Noen av kvinnene hadde fått medhold hos Norsk pasient- skadeerstatning, mens Statens helsetilsyn på sin side slo fast at diagnostiseringen ved sykehuset fulgte nasjonale retningslinjer. Lokalsykehuset og spesielt en lege kom svært uheldig ut i de samme artiklene, og sjøl om vedkommende ikke ble navngitt, var det svært lett å finne ut hvem personen var. I etterkant av publiseringen opplevde mange av de ansatte på syke­huset en enorm frustrasjon over ­medias makt over hvem sin virkelighet som defineres som den fulle og hele sannhet. Det ble oppfordret til boikott av lokalavisa, og mange utenforstående skrev rasende innlegg mot avisa. I journalistkretser ble kritikken derimot oppfattet som et bevis på hvor problematisk det kan være å peke på kritikkverdige forhold i små samfunn; journalisten ble offeret! Pasienthistorier er nesten uten unntak dramatiske, og alle vi som arbeider med sjuke folk til daglig vet hvor skjørt livet er. En kreftdiagnose i ung alder mens man har ansvar for små barn er noe helt annet enn om sjukdommen rammer i godt voksen alder. Noen sjukdommer og skader ”selger” bedre enn andre, og dersom de også kan vinkles mot at helsepersonell har opptrådt ufølsomt eller uaktsomt, blir saken enda bedre.

I de aktuelle sakene fra Nordland hevder journalistene at legene og sykehusene valgte å ikke svare på kritikken som var reist. Media står knallhardt på at den såkalte tilsvarsretten var gitt, og at det derfor var legenes egen feil dersom sakene eventuelt kom skjevt ut. I diskusjoner med journalister er det nærmest umulig å forklare at pasienthistorier ofte er svært sammensatte og kompliserte, og at man – oftest av hensyn til pasienten sjøl – ikke kan eller vil ha et offentlig ordskifte om folks mest sårbare sider.

…øst er øst og vest er vest,og aldri skal de to møtes Rudyard Kipling, 1899

Nordland legeforening har hatt kontakt med kollegene både i Bodø og det aktuelle lokalsykehuset. Alle forteller om svært vanskelige dager og uker i etterkant av medieoppslagene. Noen har valgt å bryte opp og flytte bo – og arbeidssted fordi ting ble uholdbare. Andre beskriver et liv som har stoppet opp mens de venter på Helsetilsynets kjennelse. Alle beskriver sjokk, sorg og vantro.

Det mest påfallende i de sakene Nordland legeforening har valgt å gå i diskusjon om og til motmæle mot, er journalistenes nærmest totale mangel på erkjennelse at de ikke besitter sannheten i alle livets tildragelser. Media hevder at deres samfunns­messige ansvar pålegger dem å ta de svakes parti, og en pasient har pr definisjon alltid rett. I tillegg viser det seg at journalistene ofte har ­arbeidet i uker og måneder med saken, men gir samtidig helse­personell og sykehus svært kort frist på å svare på alvorlige beskyldninger. Dette viser vel til overmål at media har liten innsikt i hvor komplisert sykehistorier kan være.

For snart 2 år siden intervjuet jeg Hilde Haugsgjerd som på det tidspunkt satt i Pressens faglige utvalg. Temaet var beslektet – nemlig leger som følte seg helt maktesløst uthengt i forbindelse med pasienthistorier i media. Haugsgjerd påpekte at leger nesten alltid vil bli oppfattet som den som representerer makt, og at det derfor vil være vanskelig å forstå at også legen kan være et offer i slike saker. Likevel mener jeg at den eneste måten å komme videre på er å gå inn i diskusjoner MED mediafolk. Syke­husene må også bli flinkere til å takle henvendelser fra til dels pågående journalister. Når informasjonskonsulentene bare svarer: ”Ingen kommentar”, kan man ikke forvente glitrende medisinske analyser. Informasjonsmedarbeiderne må opptre som dør­åpnere, og ikke som portvoktere.

I skrivende stund foreligger ikke ­kjennelse fra verken Helsetilsynet eller Pressens faglige utvalg ved­rørende Nordlandssykehuset, Bodø. Uavhengig av utfall er det tvilsomt om denne saken kommer til å få noen vinnere. Til det er de menneskelige omkostningene antakelig for store på begge sider.

… og Helgeland og Salten journalistlag ga prisen for fremragende journalistikk 2010 til artikkelserien om kirurgi ved Nordlandssykehuset, Bodø.