Nasjonal sykehusplan

Vi er brikker i et stort svarteperspill. I dette spillet skylder helseminist­eren på RHFene og/eller det enkelte foretaksstyre. Det er departement, regjering og Storting som har manøvrert sykehusene dit de nå befinner seg. De samme må derfor ta ansvar, og utarbeide en nasjonal sykehusplan som beskriver hva som skal finnes ved alle lokalsykehus, hva som kan være tilleggsoppgaver, og hvor disse sykehusene skal ligge. Politikerene bør vurdere berettigelsen av RHFnivået, og den byrå­kratisering dette har ført med seg.

Det er åpenbart tiden for endringer i sykehusstrukturen i Norge. Nok en gang tror jeg vi finner forklaringen i økonomi, og ikke i kvalitet. Det er tre hovedelementer: Avskrivninger, pensjon og aktivitet. Staten overtok sykehusene i 2002. For å tydeliggjøre at denne store samfunnssektoren måtte ta et ansvar for de enorme ressursene som eksisterte i bygg, anlegg og utstyr ble det besluttet at sekt­oren skulle følge regnskapsloven. Dette betyr at man skal ta med verditap på investeringer i regnskapet som såkalte avskrivninger. Men allerede her snublet reformen. Regjeringer av forskjellige farger bevilget ikke nok midler til de årlige avskrivningene før i 2008. Syke­husene fikk i stedet lov til å gå med under- skudd og opparbeidet en avskrivningsgjeld på mer enn 10 milliarder kroner.

Stortinget vedtok endrede beregnings­regler for pensjon, noe som gjorde dette langt dyrere for sykehusene. Nok en gang fikk man lov til å gå underskudd, men her måtte sykehusene i tillegg betale renter på gjelden som løp opp i nær 5 mrd kr. En av hovedbegrunnelsene for den statlige overtagelsen var de lange ventelistene, som var en stor politisk belastning for den til en- hver tid sittende regjering. Fra starten av reformen var DRG-satsen 60 %, og sykehusene behandlet pasienter i høyt tempo, i håp om å jobbe seg ut av underskudd. Køene sank, men underskuddene steg. DRG-satsen ble redusert til 40 % og det ble klargjort at aktiviteten skulle ikke øke. Sykehusene økte allikevel produksjonen, fordi køene økte igjen, men nå ble underskuddene ikke akseptert, nå var det ikke lenger køene som var den politiske belastningen, nå var det underskuddene. Resultatet var knallhard styring med ensidig fokus på økonomi. Kulturen ble et blårussspråk, med ordrereserver i stedet for ventelister.

Her er vi nå. Økonomien er i balanse, men mer enn 40 % av egenkapitalen er borte. Bygninger er nedslitt, mye medisinsk-teknisk utstyr er utslitt, og køene er 50.000 større enn i 2005 og vente­tiden er lenger. RHFenes løsning på fremtidens investeringsbehov er nå strukturendringer. Vi ser det over hele landet. Størst som alltid er prosessen i Oslo, med etableringen av OUS, og ned- leggelsen av Aker. Vi ser det for eksempel i funksjonsfordelingsstridene mellom Arendal og Kristiansand, mellom Molde og Kristiansund, mellom Førde, Lærdal og Norfjordeid og mellom Sandnessjøen og Mo i Rana. For å gjøre dette tydeligere: Det er vedtatt bygget et nytt sykehus i Drammen. Tomten nær sentrum viser seg å bestå av leire og forurensning. Vedtar man bygging et annet sted så vil plassering nærmere Kongsberg kanskje bety nedlegging av det sykehuset. Plasserer man sykehuset nærmere Lier har dette betydning for fremtiden til Bærum sykehus. Og i tillegg har man psykiatrien med Blakstad og Lier, og midt i mellom ligger Dikemark som er eid av OUS, og som er planlagt nedlagt. Alt er igjen eid av Helse Sør-Øst. Professor i helseøkonomi Terje Hagen har vist at det ikke hjelper med funksjonsfordelinger. Noe må legges helt ned, dersom det skal ha økonomisk effekt.

Disse prosessene er utrolig vanskelige for våre tillitsvalgte, styrerepresentanter og fagmiljø. Gode fagmiljøer som det har tatt generasjoner å bygge opp ødelegges. Alle slåss for sitt eget, og det er mye vikarierende argumentasjon som brukes. De tillitsvalgte blir syndebukk, noe som er urettferdig.

Som representanter for Legeforeningen må kvalitet komme først i argumentasjonsrekken, sammen med pasientsikkerhet. Volum/kvalitet relasjonen kan brukes og misbrukes. Argumentasjonen må bygge på Legeforeningens vedtatte politikk, for eksempel når det gjelder krav til spesialiteter ved lokalsykehus. Legeforen­ingen hevder at noen lokalsykehus nok må legges ned, men andre må rustes opp. Den tillitsvalgte og medlemmene må se det store spillet, og sin egen plass som premissleverandør og konstruktiv del­tager, men på ingen måte overta ansvaret for noe som egentlig er bestemt helt andre steder, og dessverre gjerne på forhånd, før (skinn)prosessene i det hele tatt har startet. Ansvaret er det ministeren som har, selv om hun dytter RHFene foran seg.