Nødvendig prioritering

De nye ressursene har bl.a. gått til å heve kompetansen i helsetjen­esten, gi tilbud til langt flere pasienter, og til å ta i bruk ny teknologi. Helsetjenesten bidrar langt mer til å holde folk ved god helse enn for bare et par tiår siden. Tross voksende budsjetter kan vi ikke bruke all ny teknologi, selv om den gjør pasientene friskere eller kan gi forlenget levetid. Den nye ­teknologien kommer for fort og ­koster for mye. Derfor prioriterer vi – som alle andre land. Vi tar i bruk viktig ny teknologi som har stor betydning. Vi prioriterer pasienter med alvorlige sykdommer, behandlinger som har stor effekt og behandlinger der kostnadene står i et rimelig forhold til nytten av behandlingen.

Det gjøres tusenvis av prioriteringsvurderinger i møter mellom pasienter og helsepersonell daglig, men det er sjelden at helsetjeneste, pasienter og pårørende eksplisitt drøfter dette. Alle gis et godt tilbud, men ikke nødvendigvis den siste, dyreste teknologien. Hvis pasienter og pårør­ende ikke forstår at det skjer, skapes det gale forventninger til norsk helse­tjeneste. Ingen er tjent med det. ­Helsemyndighetene og Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering gjør prioriteringer når vi gir faglige retnings­linjer som helsetjenesten skal følge. Uten dette mangler helsepersonellet ryggdekning for sitt arbeid.

De siste tiårene har forskjellene i helse mellom ulike grupper økt. Dette er i strid med våre intensjoner og vedtatte politiske ambisjoner. Bedring i helse og forlenget levealder har først og fremst kommet i gruppen med lang utdanning. Noe av forklaringen finnes i helsetjenesten. Uten syste­matisk drøfting av prioriteringer i det offentlige rom, ser vi en dreining av ressursene mot grupper med høy ­dramatikk og sterke talspersoner. Da taper de med kroniske og psykiske lidelser, rusmisbrukere, minoritets-befolkning med sine særlige utfordr­inger og de som har demens. Det er et rettferdighetsproblem.

Norge har mer helsepersonell i dag enn mange land kan forestille seg at kan settes i nyttig arbeid. Likevel har vi en opplevelse av at vi ikke rekker over det vi burde gjøre i helsetjen­esten. Vi har høye ambisjoner og vi bruker mye ressurser på å forsikre oss om at vi virkelig er helt friske. Vi må spørre oss selv hvor langt helsetjen­esten skal gå i å utrede pasienter for sikkerhets skyld. I amerikansk helsetjeneste, hvor oversette diagnoser kan skape store utbetalinger etter retts­saker, har ”for sikkerhets skyld”-­medisinen medført at helsekostnadene er ute av kontroll. Amerikanerne er blant få land som bruker mer enn Norge på helsetjenester.

En helt annen debatt knyttet til de friske, er spørsmålet om hvor høyt vi skal prioritere det forebyggende arbeidet. Noen argumenterer med at det er etisk galt å prioritere de friske, når det er så mange som er syke. Jeg har vanskelig for å akseptere dette argumentet. En godt bemannet helsetjeneste, som den norske, bør prioritere høyt å hindre at folk blir syke. Det må være like viktig å forhindre at en person utvikler diabetes som å gi god behandling til en diabetiker.

Hvor langt helsetjenestene skal strekke seg for å forlenge livet i avslutningsfasen, er først og fremst en faglig debatt. Livsforlengende behandling kan ha kraftige bivirkn­inger og svekke livskvaliteten. Det kan også ta oppmerksomheten bort fra en forsoning med at livet går mot slutten hvis siste fase preges av jakten på å vinne uker og måneder. Uavhengig av de faglige og etiske vurderingene er det også et spørsmål om prioritering av ressurser knyttet til livets siste fase. Det er anslått at en fjerdedel av helsetjenestens ressurser anvendes i det siste leveåret. Deler av dette går til avansert medisinsk behandling hos pasienter hvor helbredelse ikke er sannsynlig. Både faglige og økonomiske forhold taler for en fortsatt åpen debatt om disse spørsmålene fremover.

I debatten har det også vært foreslått å øke helsetjenestens ressurser ved økte statlige bevilgninger, økte egenandeler og å effektivisere. Alle disse tilnærm­ingene er viktige, men det kan ikke erstatte behovet for prioriteringer. Økt kapasitet vil kunne tilby tjenester til noen flere pasientgrupper. Men mye av veksten i helsebudsjettene fremover vil gå til å gi samme nivå av tjenester til flere, særlig fordi vi får flere eldre i befolkning. Derfor vil muligheten til å ta i bruk ny teknologi som er mer kostbar enn dagens, være mer begrenset, selv om politikerne fortsetter å prioritere helsetjenesten høyt.

I helsetjenesten bærer overlegene en viktig del av ansvaret. Helsemyndighetene har behov for at fagmiljøene deltar i debatten om hvordan vi bruker helsetjenestens ressurser til beste for pasientene. I noen tilfelle vil man arbeide på et fagområde hvor nasjonale helsemyndigheter har gitt retningslinjer for arbeidet, eller prioriteringsrådet har gitt grenser for hvor langt behandlingen kan strekke seg. Da ønsker vi at våre føringer følges. I de langt fleste tilfelle vil imidlertid fagmiljøene selv måtte vurdere hva pasientene er tjent med, gitt den gode, men dog avgrensede, ressurssituasjonen vår helsetjeneste er i. ­Budskap fra prioriteringsrådet og helsemyndighetene vil da i noen tilfelle indirekte kunne brukes som signal på hva vi mener er et rimelig nivå for vår helsetjeneste.

At vi får flere eldre fremover er en god nyhet. Det skjer både fordi mange har bedre helse gjennom hele livet, i tillegg til at alderskullene er større. Vi vil leve lenger og data tyder på at de nye årene vi legger til livet for mange er år med god livskvalitet. Fasen med riktig dårlig helse hvor vi er avhengig av mye hjelp og om- sorg ser ikke ut til å øke. Det er det økende antallet eldre som vil ut-fordre helsetjenesten, ikke at vi er syke lenge.

Som styremedlem i Verdens helse­organisasjon ser jeg de globale ut­- fordringene på helseområdet. Mange land mangler personell, økonomi og organisasjon for å tilby befolkningen selv de enkleste livreddende helsetjenestene. I norsk helsetjeneste tilbys mye, men altså ikke alt, av den mest avanserte medisinen. Hvis vi ser ­Norges situasjon i lys av en den internasjonale virkeligheten kan det bli enklere å akseptere at det finnes noen grenser for hva vi kan tilby, også i Norge.