Vaktfritak – et velegnet seniorpolitisk virkemiddel for alle

Temaet berører mer eller mindre direkte en stor gruppe, da hele 42% av overlegene regnes som ”seniorer”, dvs. aldersgruppen ­mellom 55 og 70 år.

Hvilke sentrale bestemmelser og lokale muligheter finnes så for de av oss som utgjør nesten halvparten av hele overlegegruppen?

I sentral forbundsvis avtale (A2) ­mellom Legeforeningen og Spekter/helseforetakene har vi følgende to bestemmelser:

§ 3.5.4 Fritak for vakt

Overordnet lege kan be seg fritatt for plikt til tilstedevakt ved fylte 58 år og for hjemmevakt ved fylte 60 år. For overordnet lege i særlig belastende fag, kan det avtales fritak ved lavere alder. Alder og hva som regnes som særlig belastende fag, avtales mellom partene i det enkelte ­helseforetak.

§ 8.6 Seniorpolitikk/eldre arbeidstakere

Det seniorpolitiske perspektiv må inte­greres i helseforetakenes personalpolitikk. Ulike virkemidler og tiltak bør tas i bruk for å nyttiggjøre seg eldre legers kunnskap og erfaring best mulig, samtidig som eldre leger sikres mulighet for faglig fornyelse og utvikling. Arbeidstidsordninger bør tilpasses den enkeltes alder og helse.

Ved gjennomgang av de lokale av­talene (B-dels avtalene) i helse­foretakene, ser vi at i enkelte avtaler har man generelle formuleringer der man ønsker å legge til rette for en livsfasepolitikk med tilpassede opplegg, uten at det nødvendigvis er ­presisert hva disse tilpassede opp­leggene går ut på. Forbausende mange B-delsavtaler inneholder lite eller ingen tillegg utover de sentrale minimumsrettighetene.

Helse Nord har på sine nettsider oversikt over generelle seniorpolitiske tiltak.

I dette inngår at man kan få fri med lønn 6 ekstra dager pr år etter fylte 62 år, og ytterligere 6 dager til pr. år etter fylte 65 år.

Legeforeningens forskningsinstitutt gjennomførte i 2004 en undersøkelse av sykehuslegers preferanser i forhold til behov for tilrettelegging av arbeidet.

Der viste det seg at det nettopp var mer fritid et flertall av seniorene ønsket seg.

Følgende spørsmål ble stilt:

Hvilket tiltak føler du er viktigst å få gjennomført i din situasjon, forutsatt tilfredsstillende økonomisk kompensasjon?

Når man skulle prioritere mellom tre oppgitte svaralternativer, var første­preferansen hos 59% mer fritid, 25% ønsket annen vaktordning og 16% prioriterte forandret dagarbeid.

Til spørsmålet ”Hva kan få deg til å velge et senere pensjonstidspunkt?” var det 8 svaralternativer. Svarene fordelte seg slik, i fallende prosentandel:

Redusert eller fleksibel arbeidstid (36%), lønnsjusteringer (14%), avspaseringsmuligheter (13%), bedre mulighet til å styre egen arbeidstid (12%), vaktjusteringer (12%), fritak fra lederansvar (8%), og til slutt: bedre merkantile støttefunksjoner (5%).

Det er altså tre ganger så mange som ønsker seg redusert eller fleksibel arbeidstid, i forhold til de som ønsker seg vaktjusteringer.

Når man da likevel gikk nærmere inn på hvilke forandringer i vaktsystemet som ville være den beste for hver enkelt i den nåværende situasjon, svarte nesten halvparten at de ønsket seg vaktfri tjeneste (45%), nesten en fjerdedel (21%) ønsket ingen endring, mens omtrent hver femte (19%) ville prioritere redusert hyppighet. Bare 11% ønsket seg redusert belastning på vakt, og veldig få (4%) ønsket redusert lengde. Hvilke spesialiteter/vaktbelastninger som var representert under de ulike svarene, kom ikke frem av under­søkelsen. Det er imidlertid nærliggende å tenke seg at svarene som ble avgitt også var farget av hvilke reelle muligheter man faktisk ser for seg at man har.

Ved mindre avdelinger vil det være urealistisk at én skulle tas helt ut av vakt, da det ville blir for stor belastning på de resterende.

Dette vil gjelde uansett fagområde. På små lokalsykehus vil det som regel ikke være mer enn fire-fem i vakt­skiktet, selv innen de ”to store” fagene indremedisin og kirurgi.

Forskningsinstituttets undersøkelse tok til slutt for seg hvilke kvantitative og kvalitative prioriteringer overleg­ene hadde i forhold til endringer av arbeidet på dagtid.

Når det gjaldt kvantitet, ønsket 36% seg mer samlet avspasering, mot 29% som prioriterte flere spredte avspaser­ingsdager. 23% ville ha kortere daglig arbeidstid, mens 12% mente at uend­ret arbeidstid ville være det beste. Av kvalitative endringer man ønsket seg, kom prioriteringene ut i denne rekkefølge: Mer vekt på faglig nisje i sykehusarbeidet (27%), undervisning og veiledning (22%), forskning og fagutvikling (19%), ingen endring (19%), poliklinikk (8%) og til slutt: privat praksis (5%)

I arbeidet med å utvikle en god ­seniorpolitikk for leger, er det derfor grunn til å satse på en differensiert tilrettelegging av arbeidssituasjonen, og i noe mindre grad fokusere på vaktfritak.