CME/CPD i Europa 

Det er mange EU-overgripende legeforeninger i Europa, og Norge er med. UEMS er EU-foreningen for medisinske spesialister. UEMS har som mål å heve standarden og samordne utdanningen av spesialister. I tillegg skal de legge til rette for «fri ferdsel av leger i Europa».

Jannicke Mellin-Olsen, overlege anestesi- og intensivavdelingen, Bærum sykehus, og president Section and Board of Anaesthesiology, UEMS

Er du spesialist i ett EU/EØS-land, har du rett til å være spesialistgodkjent i alle andre. Det skaper vise problemer. Innen f.eks. anestesiologi tar spesialistutdanningen fire – syv år, avhengig av hvilket land du er i, og det er stor spredning på innholdet i utdanningen. Derfor har vi nylig utarbeidet en helt ny «EU-­standard for spesialistutdanning i anestesiologi», og nytt er at den ­bygger på kompetanseutvikling, ikke på antall år. Men spesialistgodkjenningen er jo bare begynnelsen. UEMS prøver også å stimulere og forene tiltak for livslang læring.

Stemningen i UEMS har hittil ikke vært å ha tvungen resertifisering.

Det fritar verken arbeidsgiverne fra ansvaret for at vi må ha muligheter til faglig utvikling, eller oss ansatte fra at vi må ta mulighetene. I alle land har vi plikt til å utvikle og vedlikeholde kompetansen vår som legespesialister, men det er færre som har formaliserte krav til hva det innebærer. Om lag halvparten av EUs medlemsland har krav om at vi skal ha 50 CME-kredittpoeng per år og 250 i en femårs­periode, der ett poeng tilsvarer én times utdanningsaktivitet. Prinsippet er at legespesialister selv har ansvar for å se hvor vi trenger påfyll og ta initiativ for å gjøre det. Arbeidsgiver har også et ansvar for å legge til rette for at vi oppfyller disse kravene, både det som gjelder tid, økonomi og innhold.

Som kjent, vi snakker ikke om bare om CME -«Continuous Medical Education».

Tradisjonelle CME-opplegg dreier seg om å opparbeide kredittpoeng for å delta passivt ved lærer-initierte aktiviteter, som kongresser og foredrag. De senere årene er man blitt mye mer opptatt av at den enkelte lege selv skal sy sammen et egnet opplegg, tilpasset egne behov:

UEMS’ definisjon på CPD – Continuous Professional Development

er «utdanningsmetoder for å opp­datere, utvikle og forsterke hvordan leger bruker kunnskap, ferdigheter og holdninger i arbeidslivet». Det er ikke lenger snakk om at vi bare skal delta ved kurs og kongresser, men vi må også videre utvikle praktiske, ledelses-, etiske, sosiale og kommunikasjonskompetanse. Dette bør ikke skje som skippertak, men være en del av den daglige praksisen.

CME er altså en del av CPD,

som også kanskje ved problembasert læring, selvevaluering ved hjelp av MCQ, simulatortrening, multimedia og internett. Metodene baseres på det man vet om hvordan voksne lærer. Forskning, publisering, lære-bort-aktiviteter og kritisk vurdering av vitenskapelige artikler er en del av det. Man mener ikke lenger at det er én riktig metode, for man må selv sy sammen et eget opplegg for seg selv.

Begreper og trender

For å samordne og forbedre CPD-aktivitetene opprettet UEMS EACCME (European Accreditation ­Council for Continuing Medical ­Education) i 2000. I begynnelsen arbeidet EACCME bare med å godkjenne og akkreditere CME-aktivi­teter, som kurs og kongresser. ­«Myntenheten» er ECMEC, ­«European CME Credit». Disse ­kredittpoengene gjelder ikke bare over hele Europa, men også i USA. Likedan er amerikanske CME-poeng automatisk godkjent i Europa. Når vi i Norge arrangerer internasjonale kongresser, kan det være nyttig å søke EACCME om akkreditering. Søknadsskjema og -vilkår finnes på www.eaccme.eu. Tidligere var det en endeløs papirmølle med mange høye terskler, men det skal være bedret nå. Det er mange som ikke reiser på møter der de ikke får kredittpoeng, så det kan være smart å tilby det.

UEMS anbefaler altså at man bruker flere ulike metoder for CPD. Ikke minst er e-læring i vinden. Da tenker man på lyd- og videoopptak, DVD, PDA, Internett og annet. I disse dager skal UEMS godkjenne nye retningslinjer for hvordan e-læring skal akk­rediteres. Informasjon kommer snart på nettsiden som er nevnt over.

Europa samarbeider altså med USA. Også i andre deler av verden er det betydelig interesse for et tettere ­samarbeid for å dra nytte av felles erfaringer. En faktor som nå gjør seg gjeldende over hele verden, er at industristøtten er betydelig redusert. Også her i Norge merker vi det, men det er ganske mange land med lavere gjennomsnittsinntekt enn oss, der de er enda mer avhengig av industrien for å kunne drive med CME/CPD-aktiviteter.

En annen faktor er at det finnes ­kommersielle aktører som tilbyr CME/CPD-aktiviteter. Et eksempel er «European CME Forum», som i disse dager arrangerer et seminar med emner som «Hva vet du om dagens CME-program i Europa? Hvilken rolle bør medisinske foreninger spille i CME? Har CME virkning på klinisk praksis?» Tanken med å samle ulike aktører innen CME/CPD, både offentlige instanser, industrien, leger og pasienter er med, er selvsagt god. De ønsker å lage retningslinjer som motvirker utidig industripåvirkning. Men forumet selv er avhengig av industristøtte. Døm selv ved å se på www.europeancmeforum.eu